Anmeldelse: Inglourious Basterds

Inglourious Basterds

”Once upon a time in Nazi occupied France...”

Inglourious Basterds har lenge vært et av Quentin Tarantinos drømmeprosjekt. Det er et av de mange prosjektene som Tarantino-fansen har ventet lenge på. Tarantino lover oss en spaghetti western satt i andre verdenskrig, inspirert av de italienske ”The Inglorious Bastards”, yndlingskrigsfilmen til Tarantino. I motsetning til hva mange tror er ikke Tarantinos Inglourious Basterds en remake. Det er en total original film, skrevet og regissert av Tarantino. Og, for å være ærlig, så er dette et totalt nytt mesterverk fra Quentin.

Quentin Tarantino er en av dagens største regissører. Det er en tittel han fortjener, en tittel han behandler med stil. Hans første film fikk premiere i Cannes i 1992, og er en av de største overraskelsene verden har sett. Reservoir Dogs, som filmen het, er en virtuos oppvisning i dialog, kameravinkler, historie og musikk. Tarantino fulgte opp med Pulp Fiction i 1994, og hvis du ikke har sett denne, kan du ikke kalle deg selv filmfan. De som ikke visste om Tarantino etter Reservoir Dogs, visste om han etter Pulp Fiction. Det var igjen krim for Tarantino, men i motsetning til Reservoir Dogs, som handler om et bankran, fortalte Pulp Fiction overlappende historier om den kriminelle virksomheten i Los Angeles. Pulp Fiction ble Tarantinos store gjennombrudd, og siden kom Jackie Brown, basert på boken ”Rum Punch” av Elmore Leonard. Det var igjen krim det gikk i, og selv om Jackie Brown er Tarantinos svakeste film er den ikke dårlig. Det er faktisk mange som mener at det er hans beste, og om ikke så er det i hvert fall hans mest voksne film hittil.

Tarantino fulgte opp i 2003/2004 med den todelte, bloddryppende historien om en mystisk kvinnes reise for hevn, nemlig Kill Bill. Filmene inneholdt fantastiske sverdkamper, fantastisk musikk og en fantastisk historie med flere twister enn en tornado.

Quentin Tarantino har ikke bare skrevet og regissert filmer. Han er nær venn med Robert Rodriguez, og sammen har de laget From Dusk till Dawn, skrevet av Tarantino, regissert av Rodriguez. From Dusk till Dawn handler om et brødrepar, spilt av George Clooney og Quentin Tarantino, på flukt fra loven. De drar over grensen til Mexico for å levere byttet fra bankranet de har gjennomført. Etter mange hindringer når de frem til møtestedet; en bar ved navn Titty Twister, men det er flere hindringer på vei.. From Dusk till Dawn er en film hvor du helst skal vite så lite som mulig på forhånd, for den inneholder nemlig en av de kuleste og merkeligste sjangerbytte noensinne!

Tarantino har også skrevet manus til både Natural Born Killers, som ble regissert av Oliver Stone, og True Romance, som ble regissert av Tony Scott.

Quentin returnerte til kompisen Rodriguez i 2007, hvor de laget Grindhouse, en hyllest til de gamle, back-to-back dobbel-filmene som ble vist i såkalte ”Grindhouse” (derav tittelen på filmen). Disse filmene inneholdt blod, vold, sex og var skitne og merkelige. Ofte manglet deler av filmene, og alt dette ble puttet inn i Tarantino og Rodriguez’ Grindhouse-film. To filmer, den ene ”Death Proof” av Tarantino, den andre ”Planet Terror” av Rodriguez, ble laget, komplett med en bunke fake-trailers som ble sendt i mellom filmene. Planet Terror handler om en zombie-epidemi, mens Tarantinos Death Proof minner om Faster Pussycat, Kill Kill!

Rodriguez og Tarantino er to av dagens viktigste regissører. Begge tør å tøye grensene, og begge vet veldig godt hva de driver med. (Vel, kanskje ikke Rodriguez når han lager barnefilmene sine) Så når Tarantinos drømmeprosjekt har endelig blitt virkelighet, da var det bare å bestille premierebilleter. Jeg var klar til å bli frelst, for første gang på kino, av selveste Tarantino!

Inglourious Basterds er et mesterverk. Den har en spilletid på over 2 og en halv time, akkurat som Pulp Fiction. Filmen åpner med en av de beste filmatiske scenene på flere år, og derfra møter vi merkeligere og merkeligere personer som jakter på hverandre, nazister, Hitler og hevn, i den rekkefølgen. Vi møter SS offiser Hans Landa, aka The Jew Hunter spilt av Christoph Waltz. Vi møter Lt. Aldo Raine, spilt av Brad Pitt, i hans beste rolle siden The Assasination of Jesse James by the Coward Robert Ford. Vi møter Shoshanna, spilt av Mélanie Laurent, og vi møter The Basterds. Selvfølgelig møter vi mange, mange, mange flere, for dette er typisk Tarantino; han tar en gruppe karakterer, alle med hver sine mål, meninger og planer, og ser hva som skjer når de møtes. Og ikke bli forundret hvis alle personene møter hverandre, uten å samarbeide, selv om deres mål er det samme. Tarantino gir oss en del historier her, og til slutt nøster han dem alle opp, og lar dynamitt, brann, en haug med kuler og fantastisk musikk brake sammen i en kinosal. De som dør, dør i en stor, fantastisk Blaze of Glory. De som overlever, er stort sett fornøyde. Akkurat slik en Tarantino-film skal være.

Så kommer vi til regien, og dermed også musikken, Mexican Stand-offs, dialogene, vold, blod og gørr. Som alle andre Tarantino-filmer er denne blodig. Den er voldelig, og den burde ikke sees av personer under 15 år. Det er noen som har sagt at den burde blitt atten, men dette er feil. Den er blodig, den er voldelig, men ikke så fæl. Hvis du prøver å ta med deg noen under 15 år på denne filmen, er det en stor sjanse for at de ikke liker filmen. Det er på grunn av Tarantinos dialoger. De er lange, de er geniale, og de er typisk Tarantino. Men Inglourious Basterds er, som Pulp Fiction, ikke en actionfilm. Inglourious Basterds er et actiondrama satt i andre verdenskrig, med hyppige innslag av komedie. Filmene til Tarantino blander sjangre. Som han har sagt selv, hver gang han skriver en film prøver han å bestemme seg for hva slags film han vil skrive. Når han skrev Inglourious Basterds, ville han skrive en ”men on a mission”-film, slik som The Dirty Dozen og The Inglorious Bastards. Når han satt seg ned for å skrive Reservoir Dogs, ville han skrive en film om et bankran. I Reservoir Dogs ser du aldri bankranet, og Inglourious Basterds er MYE MER enn en ”men on a mission”-film. Kort sagt, det Tarantino setter seg ned for å skrive, blir alltid noe annet. Sluttresultatet inkluderer ofte Mexican Stand-offs (mange personer som peker pistoler på hverandre; I Inglourious Basterds, bar-scenen), store monologer, fantastiske dialoger, til en hvis grad realistiske historier, merkelige situasjoner og fantastiske personligheter. Det er dette som er Tarantino, og med Inglorious Basterds har han klart det igjen. Musikken, kamerabevegelsene, historien, dialogene, action-scenene; alt er velkjent, og deilig å se på. Tarantino er tilbake som en av de beste regissørene verden har sett, med en av de beste filmene i 2009.

Som alltid i en Tarantino-film må man dra frem skuespillerne. Mannens evne til å finne ukjente eller mindre kjente, fantastiske skuespillere er rett og slett overlegen. I Kill Bill var det David Carradine (Bill), i Death Proof Zoe Bell. I Inglorious Basterds spiller Brad Pitt Lt. Aldo Raine, og gjør dermed sin beste rolle siden Assasination of Jesse James, og som virkelig får deg til å huske de gode, gamle filmene hans, nemlig Se7en og Fight Club. Lt. Aldo Raine’s motstander i filmen er Offiseren Hans Landa, spilt av tyske Christoph Waltz. Disse mesterskuespillerne blir fulgt på reisen av Eli Roth, Til Schweiger, Mike Myers, Mélanie Laurent, Michael Fassbender, B.J. Novak og en hel haug med andre, like fantastiske skuespillertalenter. Alle spiller virkelig bra, men det er rett og slett den tyske Christoph Waltz som SS Offiseren Hans Landa aka The Jew Hunter, som stjeler showet. Hans beherskelse av rollen, språk, dialoger og monologer er rett og slett helt UTROLIG! Han overrasket meg, og sannsynligvis mange andre også, for han er rett og slett en skuespiller som man bør legge merke til. Jeg ønsker han lykke til med alt annet han gjør, for han burde virkelig ha en stor karriere foran seg, både i Tyskland, Hollywood og alle andre land. Og kjenner vi Tarantino rett, så får vi nok se Christoph Waltz i diverse filmer av Tarantino fremover. Han har nemlig en evne til å bruke de gode gamle favorittene sine om og om igjen. (MERK: Samuel L. Jackson og Harvey Keitel, samt Uma Thurman)

Inglourious Basterds er en film som bør gjøre det bra på Oscar-utdelingen i Februar. Selv om du aldri helt hva som skjer oppe i hodene til Akademiet, så kan du banne på at Inglourious Basterds stikker av med i hvert fall EN pris. Gudene skal vite at både Christoph Waltz, Brad Pitt og ikke minst Quentin Tarantino fortjener den.

10/10 – Terningkast 6