Filmanmeldelse: Adaptation

Charlie Kaufman writes the way he lives...
...With Great Difficulty. His Twin Brother Donald Lives the way he writes... with foolish abandon. Susan writes about life... But can't live it. John's life is a book... Waiting to be adapted. One story... Four Lives... A million ways it can end.


Charlie Kaufman er en sjenert person. Han er også en begavet manusforfatter, med bl.a. Being John Malkovich bak seg. Når han så får i oppdrag å adaptere boken The Orchid Thief til film, møter han på store problemer. Boken handler nemlig om blomster. Historien passer rett og slett ikke inn i et Hollywood-manus, mye fordi boken er sann. Det er ingen helt på slutten, ingen karakterer som vokser på grunn av nye hendelser. Boken er en reportasje, om Susan Orlean og John Laroche. Laroche er en orkidè-tyv, som samler på sjeldne og snart utdødde orkideer, Susan er en journalist som skriver en reportasje og senere utvider den til en bok. Det er rett og slett umulig å overføre den til film, samtidig som du er tro mot boken. Charlie får skrivesperre. Han aner ikke hvordan han skal begynne, og hver gang han tror at han vet det, raser alt sammen, når han på side 3 ikke klarer og fortsette. Samtidig bobler tvillingbroren hans, Donald Kaufman, over med ideer når han skal prøve seg på yrket manusforfatter for første gang. Donald maser også konstant om et kurs i skriving som en viss David Mckee holder. Charlie prøver å fortelle Donald at innen skrivingen så er det ikke noen regler eller prinsipper. Alt er lov, selv om ingen har prøvd det før. Og mens Charlie sliter med manuset, kjærester og er litt sjalu på broren sin, som har et godt manus, kjæreste og synes Charlie er en kjempebegavet fyr, kommer Charlie på en helt vanvittig ide. Han begynner på et manus om han selv, som får i oppdrag å omgjøre boken The Orchid Thief til film. Det er lekkert, det er rått og det er genialt! Og viktigst: Det har aldri blitt brukt før...


I Adaptation får vi historien om en mann som adapterer en bok til film. I tillegg ser vi manuset hans skje, mer og mer, rett og slett fordi det er det han skriver om. Det er vanvittig genialt, og hylende morsomt. Med Nicolas Cage som Charlie og Donald Kaufman, Meryl Streep som Susan Orlean og Chris Cooper som John Laroche er denne filmen helt sinnsykt. Nicolas Cage som Kaufman-brødrene minner meg om hvor god skuespiller han egentlig er, før han begynte med denne Ghost Rider og andre Hollywood-filmer. I Adaptation er han morsom, kul og troverdig. Han gjør i tillegg noe som ikke alle skuespillere kan gjøre. Rollen som Ghost Rider kan alle gjøre, rollen krever lite av deg, du må bare være kul og time linjene dine godt nok. Men i Adaptation må du virkelig være en god skuespiller. Og Nicolas Cage er akkurat det. Meryl Streep som Susan Orlean er også en genistrek. Hun mestrer rollen med usedvanlig livsglød, og gjør en knallbra rolle. Også Chris Cooper er fabelaktig som John Laroche, en morsom type som er glad i livet, orkideer og samtidig har mistet alle fortennene sine. I tillegg har du Brian Cox som Robert Mckee, noe som yter livsglede i de små scenene han er med i.

Manuset som Charlie Kaufman skrev sammen med sin tvillingbror Donald Kaufman, om han eksisterer eller ikke raser det en stor diskusjon om på bl.a. imdb, er genialt! Filmen er basert på boken The Orchid Thief, og du får både John Laroche og Susan Orleans historie. Mot slutten grenser dette mot galskap, og vipper ned til en femmer, men så tar det seg opp igjen, blir tragikomisk og vi er igjen oppe på sekseren. Charlie har virkelig fått til å adaptere boken til en helt genial film, som samtidig står på egne ben. I tillegg har Kaufman noen helt egne karakterer, og alle karakterene i filmen er vidunderlige. Susan Orlean, ham selv, John Laroche, Donald Kaufman, Robert McKee og alle de andre karakterene er helt herlige å se på. Manuset lyser av originalitet, gode dialoger og en småsurrealistisk historie. I tillegg har også filmen en litt feelgood-stemning hele veien igjennom, samtidig som det er litt trist. Alt dette sammen blir en helt fantastisk film, med en sprudlende originalitet og er en fantastisk tragikomedie. Regien til Spike Jonze er lite mer enn en genistrek. Mens filmen grenser til en femmer, kommer slutten og med en flittig brukt voice-over er hele filmen genial. Jeg har nesten ikke mer å si, annet enn at hvis du leter etter en god og litt tragisk dramakomedie, så velg denne. Tro meg, du vil ikke angre!

Terningkast 6!