The Mummy: Tomb of the Dragon Emperor

Når Universal bestemte seg for å remake The Mummy fra 1932, ble det noen ramaskrik i filmverden, for denne filmen trengte VIRKELIG ikke å bli remaket. Jeg personlig har ikke sett den gamle filmen, så her har jeg ingenting å si. Men ettersom oppdraget ved å skrive manuset ble gitt til selveste Clive Barker, en av mesterne innen skrekksjangeren, lovet dette godt.


Det viste seg imidlertidig at de ikke ville ha en skrekkfilm; De ville ha en mer eventyraktig skrekkomedie. Derfor ble Barker's manus kastet i søppelhaugen, og Stephen Sommers, mannen som var kjent for live-action versjonen av Jungelboken, fikk oppdraget. Han var, med andre ord, ikke veldig kjent. Men det gikk bra for Universal, og den første The Mummy-filmen, som kom i 1999, baserte seg bare på den gamle filmen, og det var heller lite. The Mummy var en fantastisk fet action film, med noen skumle effekter og en dæsj humor. En oppfølger var garantert. Men The Mummy Returns var ikke helt som eneren; Den var bedre. Mer humor, mer eventyr og en god historie i bånn. Så kom spin-offen The Scorpion King, som var et makkverk uten grenser. Den ga deg ingenting, og hadde ikke noe med serien å gjøre. Så skjedde det som var nødt til å skje; Stephen Sommers hoppet av prosjektet, for han ville gjøre andre ting nå som han først var kjent. Det som skjedde videre var at Rob Cohen, mannen bak xXx med Vin Diesel, en sinnsykt kul actionfilm, forresten, hoppet på. Og The Mummy: Tomb of the Dragon Emperor var født.

Da Rob Cohen hoppet på, var han bare regissør. Det var Alfred Gough og Miles Millar som skrev manus og historie til den tredje filmen, som hadde arbeidstittelen Untitled Rick O'Connell Adventure. De visste dermed ikke hva filmen skulle handle om. Men det fant de ut av ganske fort, de skrev jo tross alt både Spider-Man 2 og Shanghai Noon! De bestemte seg for å droppe Imhotep, som allerede hadde blitt vekket til live to ganger. Og her er jeg enig; selv om alle som likte de to første filmene ble rasende, så tenkte jeg meg om. Det hadde bare blitt for dumt hvis den samme mumien ble vekt opp tre ganger på rad. En gang er bra, to ganger er OK, fordi oppfølgere alltid er morsomt, men tre ganger? Da blir det litt for tydelig at dette bare er for pengenes skyld. Uansett, Mumien ble byttet ut. Og her starter den nye filmen, Tomb of the Dragon Emperor. Handlingen er flyttet til Kina, og sønnen til Richard og Evelynd har blitt voksen siden sist. Og gjett hva han finner? Jo, graven til en forferdelig keiser som ville legge hele jorden under seg. Miks inn litt kjærlighet og noen bad-guys som vil ha ham til å styre verden, så har du den nye Mumien-filmen. Og den er virkelig kuul!

For med en gang den begynner, ser du bare at manusforfatterne og regissøren virkelig liker den gamle serien. Men det var tid for noe nytt. Så de flyttet historien til Kina. Det eneste jeg virkelig ikke likte med denne filmen, var Jet Li. Han spiller som et stenansikt, og i og med at det bare er en kung-fu scene i filmen så lurer jeg på hva som var vitsen. Men uansett, så er det mer som er byttet ut. I steden for all skrekken og det skumle som skjedde, har filmen fått litt Indiana Jones-preg over seg. Den er litt mer leken, og de finner blant annet Shangri-La, evighetens brønn eller noe lignende, og en hel hær av mumier. Med dette følger også Yetiene, som hjelper heltene våre med å kjempe mot de slemme folka. Og jeg tror det er derfor folk ikke liker denne filmen. Fordi den er nyskapende, i forhold til de to første filmene. Den skaper et nytt univers, og folk lurer på hvorfor. Hvorfor ny mumie? Hvorfor nytt sted? Hvorfor Kina? Ja, man kan lure på hvorfor de akkuratt har valgt Kina. Men det er gøy. Og det er det Mummy-filmene skal være; Underholdning. Nummer tre i serien klarer å holde på moroa som de to første skapte, og de har nå bevist at de kan flytte Mummy-serien, og dermed gjøre mer ut av den. Det hadde vært litt kjedelig om det alltid skulle foregå i Egypt...?

Men det er en ting som virkelig burde vært gjort annerledes; all volden. Det er mye vold i Mummy-filmene, og det skal det være. Men i Mummy: Tomb of the Dragon Emperor er det ganske tydelig at de har dempet volden slik at filmen skal få 11 års grense, eller PG-13 over den store sjøen. Og det er synd. For hadde den vært litt råere, og litt mer blodig hadde den vært perfekt. Nå ender den opp på en 4'er, men den ligger og snuser på femmeren. Den er nemlig veldig nærme. Jeg hører det går rykter om enda en Mummy-film, som visstnok skal hete Rise of the Aztec. Og det kan bli bra. Mayane og ikke minst Machu Picchu kan være bakrunn for en god historie, og et nytt eventyr, med enda mer Indy-preg. Jeg håper bare at den kan bli litt råere på veien dit. Ellers håper jeg på et like storslått eventyr som de forrige filmene, for alle er veldig underholdene, og sånn håper jeg at det forblir!!

Terningkast 4
(Les mer...)

Filmanmeldelse: Watchmen

Watchmen... Ja, hvor skal man begynne... Det er en stor og kompleks historie BAK Watchmen, så jeg får vel begynne med det letteste; Den er basert på en tegneserie skrevet av Alan Moore og regissert av Dave Gibbons. Det er (uten mye diskusjon) verdens beste tegneserie. En kompleks, tung og voksen historie som kunngjør at tegneserier VIRKELIG ikke er for barn. Den demonterer alt man noen gang har fått servert i superheltsjangeren. Den ødelegger alle superhelters rykte. Og den gjør det det bra...


Vi er på 1970-tallet, midt i Vietnam-krigen. Presidenten ber deres nyeste superhelt, Dr. Manhattan, om å dra til Vietnam og kjempe for dem der. De vinner krigen på en uke.

I Watchmen's alternative univers er alt annerledes. Her har maskerte "helter" vært siden 40-tallet. Superman, Batman og Spider-Man tegneseriene eksisterer ikke, for vigilanter er virkelig her. I stedet for Batman har du etterhvert Rorschach, i stedet for Batman, Nite Owl II, isteden for Batgirl eller Supergirl har du Silk Spectre og i steden for Superman har du Jon Osterman aka Dr. Manhattan. Alikevell er dette universets helter totalt ulik alt du har lest eller hørt om superhelter.

Enda litt mer bakgrunnshistorie før vi begynner; på 1960/70-tallet kom den andre, og siste, generasjonen med helter, før vigilanter ble forbudt ved lov i 1977. Disse heltene består av Silk Specter II, Nite Owl II, The Comedian, Ozymondias, Dr. Manhattan og Rorschach. Dette er også heltene våre i filmen. Etter Keene-loven, som gjorde maskerte vigilanter forbudt, kom i 1977, har både Dr. Manhattan og The Comedian begynt å jobbe for staten, Ozymondias aka Adrian Veidt, har lagt opp, og gjort sitt alter ego kjent for hele verden og lever nå rått på pengene han får via action-figurer av Watchmen-gjengen, i tillegg til å være verdens smarteste mann (kanskje utenom Dr. Manhattan?). Alle de andre har lagt opp. Rorschach er den eneste som fortsatt jobber frilans og han har gått fra å være helt til å være kriminell, alt på grunn av en dum lov.

Rorschach er, som sagt, den eneste som jobber frilans. Han gjør det han selv vil, og har blitt redusert til en kriminell skurk i stedet for den helten han egentlig er. Han kan minne, på mange måter, om Marv i Frank Miller's tegneserier om Sin City. Når det er noe han ikke vet, går han og spør noen som han tror vet mer enn ham. Noen ganger blir utfallet brukne ben, armer og fingre. Ganske ofte, faktisk... Rorschach er vel egentlig den mest sprø i Watchmen... Han er ekstrem, han er gal og han går aldri vekk fra sin kodeks. "De slemme må betale, uansett hva de mener med handlingen deres". Han er vel også den eneste som ikke blir "omdannet" på slutten. Rorschach er min favorittkarakter i Watchmen, og hans virkelige navn er Walter Kovacs...!



Nite Owl II aka Dan Dreiberg, har tatt over arbeidet fra den originale Nite Owl, Hollis Mason. Han er gjengens teknologiske vidunder, med fartøyet Archie aka Arkimedes som sitt hovedverk. Han er Watchmen's Batman, bare at han er en ugle i stedet for en flaggermus. Hvorfor? Næh, ugler er intelligente dyr. Derfor. Nei, han har ingen tragisk hendelse i barndommen med ugler, men, som han sier i filmen når Silk Spectre spør hvorfor de gjorde det; "'Because no one else did".'' Noe som bringer oss til Silc Spectre II aka Laurie Juspeczyk.

Laurie er Watchmen's fine dame. Hun er kjæresten til Dr. Manhattan, men går etterhvert over til Dan Dreiberg (Nite Owl II), ettersom Dr. Manhattan fjerner seg mer og mer fra både virkeligheten og menneskene i den. Jaaa, og det var vel egentlig alt...

Dr. Manhattan aka Jon Osterman er Watchmen's supermann. Men i motsetning til den Supermannen du allerede kjenner, ser denne mannen sin egen fortid og fremtid, og han ser alt universet er bygget opp av. Dessverre, så får dette ham til å distansere seg selv fra menneskeheten og alle personene på den. Han ser den store sammenhengen som andre sliter med å se, men i motsetning til det VI ville gjort med det, nemlig brukt det til vår fordel, hjelper dette ham bare til å lure på hvorfor. Han er kanskje verdens smarteste og mest filosofiske person i universet til Watchmen. Og garantert en av de beste personene noensinne skapt i en tegneserie noensinne. Kan sammenlignes som en blanding av Superman og Sylar's rase, The Vulcans, hvis jeg husker riktig...

Så har vi vår kjære Ozymondias, som når Keene-loven kom i 1977 gjorde sin identitet kjent for hele verden, og bygde et imperium ut av det. Han er, kanskje med unntak av Dr. Manhattan, verdens smarteste mann, og i filmen jobber han med Dr. Manhattan for å finne en måte å bruke Manhattan's krefter på slik at alle i verden får gratis energi. En god fyr, med andre ord...

Og så til The Comidian, og plotet. The Comidian er den eneste som var med i begge generasjonene av maskerte helter. Han var også med i Vietnam-krigen sammen med Dr. Manhattan. Det er også ham hele historien starter med... Mordet hans... Rorschach begynner å etterforske, med teorien at noen er ute etter å drepe de pensjonerte maskerte heltene. Det viser seg å være en mye mer kompleks og innviklet løsning på problemet, men det skal du få lov og oppleve selv!

Watchmen filmen varer i 2 timer og 43 minutter. Det er med andre ord en laang film! Men ikke bli redd! Denne filmen banker The Dark Knight lAAngt ned i støvlene, og er langt mer intellektuell, kompleks og filosofisk. Den originale tegneserien skrevet av Alan Moore og tegnet av Dave Gibbons, er genialt overført til film. Det er rett og slett som å se tegneserien med bevegelse. Takk Gud for at Zack Snyder klarte å dra denne ut av produksjonshelvete som så mange filmer blir fanget i! Det eneste som kan bli bedre nå, er hvis noen lager en Preacher TV-serie også!

Snyder tar Watchmen på kornet - kostymene, regien, sangene og universet er flott overført til en spillefilm på nærmere 3 timer. Dette er virkelig slik en Watchmen-film bør være, helt komplett overført. Når rulleteksten kommer føles ingenting for langt eller for kort. Alt bare passer. Filmen er komplett, den er hel og tegneserien som mange har kalt ufilmbar har blitt filmet. Den er perfekt på alle måter, fra begynnelse til slutt og med et genialt soundtrack har den fått stemningen i Watchmen-universet, karakterene, bakgrunnshistorie, plottet, musikken, scenene med Nixon og til sist, slutten som blåser fillene av deg når du får vite om den komplekse meningen bak mordet på The Comedian, alt bare passer! Selv om slutten på filmen er annerledes enn den i tegneserien merker du ikke mye til dette, fordi utfallet er det samme. Karakterene gjør det de er ment til å gjøre, det er bare måten det skjer på som er endret. Og ved å endre slutten på den måten de har gjort, slipper de å fortelle om forfatterne som har forsvunnet, den mystiske øya osv. Dermed sparer de kanskje en time bare på det.

Watchmen er tidenes beste tegneserie. Dette er ganske udiskutabelt. Men om det er tidenes beste film? Tja... Det er i hvert fall tidenes beste superheltfilm. Det er det liten tvil om. Og når 3-og-en-halv-times kuttet av den kommer på DVD, med tegneserien-inne-i-tegneserien Tales of the Black Freighter, i tillegg til mockumentaren Under the Hood blir det nok liten tvil om at Watchmen er min favorittfilm. Dette er tidenes superheltfilm... Og slik forblir det.


(Les mer...)

Filmanmeldelse: Fatso

Fatso er en ny norsk film basert på en bok ved samme navn. Den handler om Rino, en stor og runkegal guttunge på tredve år. Han har en kompis, ved navn Fillip og har ganske store vanskeligheter med å passe inn i det ”normale”. For Fatso er ikke historien om en runkefrik som ikke har det så bra, det er en historie om selvforakt og om hvordan det er å være stor og bløt med verdighet.

Filmen Fatso blir beskrevet som en komedie. Og det er ikke det at den ikke er morsom, for det er den, men den har bare ikke den samme kvaliteten som Superbad eller The 40-year old virgin. For det første er den ikke morsom hele tiden, bare litt. For det andre har den geniale karakterer som den ganske fort sier seg ferdig med, og så beveger seg videre til neste like hysteriske karakter, for så å bytte igjen. Kanskje den kommer tilbake til en karakter etter litt tid, og da koser du deg, men så forsvinner karakteren igjen, og blir borte. Det var mange scener som var sånn, og det er blant annet her den feiler. I tillegg har du historien som er nærmest ikke-eksiterende. Før filmen hørte jeg på Lars Gudmestad snakke om hvordan de skrev manuset, plukket ut en rød tråd fra boken og spant videre på den. Jeg gledet meg ordentlig da, i håp om at filmen skulle bli morsom. For den tråden de hadde valgt er nemlig en historie som jeg ofte digger på film. Nemlig at en mann, i dette tilfelle Rino, får privatlivet sitt invadert av en ung jente, i dette tilfelle den svenske dama Malin, og hele livet hans blir snudd på hodet. Selv om dette i utgangspunktet kan lage en ganske bra komedie, med hysteriske og plagsomme kompiser og tjukke mennesker med selvforakt, pene damer med flotte pupper og runking burde i utgangspunktet bli hysterisk. Det ble det ikke.

I utgangspunktet burde Fatso bli en genial norsk komedie om selvforakt og morsomme situasjoner. Der var altså i utgangspunktet. Men det er ikke en morsom komedie. Den er morsom i perioder, men ting sitter ikke helt som de skal. For det første skjer det ikke mye i filmen. OK, så er det hendelser, men karakterene blir ikke brukt nok og personligheten deres går ikke så veldig mye framover, før HELT på slutten, hvor Rino endelig skjønner hvordan han vil leve, etter en særdeles grusom opplevelse med en sag og det kjæreste han eier. Jeg skal ikke gå i detaljer, men akkurat den scenen, inkludert språkbruken i hele filmen, er veldig grafisk og hele filmen er nok noe av det mest grafiske lille Norge noen gang har laget. Her er det blod, kjønnsorganer, horer og noe av den råeste språkbruken Norge har sett. Men det gjør ikke filmen noe bedre. For personlighetene utfolder seg ikke, historien står nærmest stille og karakterene blir altfor lite brukt. Til å være komedie er Fatso for lite morsom, og til å være drama er det for lite som skjer. Dermed havner den i en slags fallem mellom de to sjangrene, uten å komme seg opp. Fatso kommer relativt dårlig ut av det, og havner i en slags mellomsjanger med kategorien svart feel-good dramakomedie. Dermed ender den i boken for de dårligere norske filmene, som var bare sånn halvveis morsom der og da.

Terningkast

(Les mer...)

Filmanmeldelse: 1408

"All guests of this hotel enjoy free will, Mr. Enslin"

1408 er basert på en novelle av Stephen King, og er adaptert til en mesterlig skrudd skrekkfilm som virkelig er genuint skremmende. 1408 tar for seg forfatteren Mike Enslin, en egoistisk forfatter som skriver bøker fra virkeligheten om spøkelser og gjenferd. Hver eneste bok tar for seg flere hotellrom, som alle har en grusom og fæl historie. Mike bor på de mest kjente rommene i hotellets historie hvor de verste tragediene noensinne har utspilt seg og så anmelder han dem. Det er en skummel jobb, men heldigvis for Mike tror han ikke på gjenferd eller andre overnaturlige ting. Han lever livet sitt, og driter i alt annet. Jobben hans er rett og slett å drepe hoteller som har levd av spøkelseshistoriene deres. Helt til Mike får et anonymt postkort, hvor det står at han bør sjekke ut rom 1408 på The Dolphin Hotel. Når han ringer hotellet sier de at rommet er opptatt. Etter et advokatbesøk får han endelig rommet, men når han skal sjekke inn kommer hotelldirektøren, ved navn Olin, som prøver å bestikke og overtale ham til og ikke sjekke inn på 1408. Ingen av de forrige gjestene har klart seg mer enn en time der inne. Mike ber han pent om å dra til helvete, får nøkkelen og sjekker inn. Hans verste mareritt har nettopp begynt. Og han er ikke klar over det, langt mindre forberedt?

1408 er regissert av Mikael Håfström, med John Cusack og Samuel L. Jackson i hovedrollene som Mike Enslin og hotelldirektøren. Både Cusack og Jackson gjør ekstremt gode roller, men her er det vel egentlig John som skal premieres. Han bærer hele filmen på skuldrene sine grunnet at det meste av filmen foregår inne på rom 1408. Samuel gjør også en god rolle som hotelldirektøren. Noen av scenene han er med i er rett og slett geniale! Jeg nevner bl.a. kjøleskapscenen. Hilarious! Håfström er også en genial regissør, noe som vises fullt ut i denne filmen. Han mestrer skrekksjangeren godt, og det tar ikke lang tid før den geniale sangen "We've Only Just Begun" av The Carpenters. Jeg kommer virkelig ikke til å høre på den sangen igjen! Setningen We've only just begun... to live... spøker i hjernen min og den kommer til å bli der en stund! Sanger, tekster og annet materiale i den ellers geniale historien blir hentet fra flere av Stephen Kings historier. Jeg kan vel forresten nevne Grady, et offer på hotellrommet 1408 og gærningen i The Shining. Historien til 1408 kan vel egentlig beskrives som en psykologisk skrekkfilmversjon eller en nyinnspilling av The Shining. Den er kanskje ikke like bra, men den har historien, skuespillerne, manuset og ikke minst regien, som er feiende flott! Manuset har også noen geniale sitater og dialoger, og her skal jeg faktisk nevne noen. Vår kjære Mike klatrer opp i ventilasjonsjakten for å komme seg ut. Han ser noen forferdelige greier og detter ned med huet og ræva først. Så utbryter han: "Ahh, It's good to be back". Uslåelig! En annen er når han først ankommer rommet etter en lang prat med Samuel som har forklart at rommet er "An evil fucking room". Mike ser på prisene og sier " Eight dollars for Beer Nuts? This room IS evil!" Rett og slett herlig! Det kommer mange sånne, men allikevel ikke nok til at den skumle stemningen blir holdt oppe gjennom hele filmen. For 1408 er rett og slett ikke en skvettefilm, det er The Shining for en ny tid, en altfor god nyinnspilling som blir holdt oppe ene og alene av de to skuespillerne, musikken, regien og historien. Det er en thriller, en skrekkfilm, en virkelig god grøsser. 1408 er The Shining for en ny generasjon og et minne om hvor gode skrekkfilmer virkelig kan være.

Terningkast 5!

Synes du denne artikkelen var interresant? Del den med en venn! Trykk HER.

(Les mer...)

Filmanmeldelse: Hellboy...

In the Absence of Light, 
Darkness Prevails  


Historien starter i 1940-årene. Et hull til et paranormalt univers blir åpnet av den onde Rasputin, i et forsøk på å vekke en eldgammel ondskapsfull kraft i live for å utslette verden å lage et nytt Eden, så tyskerne kan vinne krigen. Forsøket mislyktes. Britene sprang bort porten før vesenet kunne komme seg igjennom, og Rasputin ble sugd inn. Men porten sto åpen lenge nok til at noe kunne slippe inn i vår verden. De som fant ham, kalte ham Hellboy.
60 år senere er Hellboy en helt. Han er hemmelig, og bor i Area 51, som ikke har noe tilknytning til Nevada. Han jobber i et selskap kalt Bureau for Paranormal Research and Defense, for myndighetene. Når selskapet mistenker noe paranormalt, drar Hellboy ut og dreper det. Han er også medlem i en familie, med den telepatiske Abe Sapien, og den pyrokinetiske Liz Sherman. Hellboy har det bra, og lever et flott helteliv. Helt til Rasputins medhjelpere finner en måte å bringe han tilbake til jorden igjen. Og Rasputin vil fullføre det han en gang begynte på. Uheldigvis for han, har Hellboy vokst siden sist.
Saving the world is one Hell of a job!

Hellboy er en fantastisk film. Et mesterverk. Jeg har selv lest tegneserien, og den er rett og slett herlig. Filmen bygger på tegneserien, og har mange av de samme figurene, men filmens historie finnes ikke i tegneserieform. Den er skrevet av Guillermo Del Toro og Peter Briggs. Men det gjør den absolutt ikke dårligere. Med Ron Perlman i tittelrollen, som Hellboy, Selma Blair som Liz, Doug Jones som Abe Sapien og John Hurt som Hellboys "far" og leder av B.P.R.D, er skuespillerne fantastiske. Som Rasputin finner vi Karel Roden, som tidligere har spilt i bl.a. 15 minutes, The Bourne Supremacy og Running Scared. Han er rett og slett et funn som slemming. Guillermo Del Toro regisserer og aldri har jeg sett bedre regi på en action/fantasy film. Den er creepy der den ikke skal være creepy, og det gjør filmen bare bedre. Del Toro er en mester i å skape stemninger, og det skal han virkelig bli belønnet for. Han er ikke så rent gæren når det gjelder plot og manus heller! Guillermo Del Toro er rett og slett Hellboys skaper på det store lerretet. Denne filmen er fantastisk!

Ron Perlman og de andre skuespillerne er konger i hver sin rolle. Karel Roden er skikkelig ekkel som erkeskurk, og medhjelperen hans Kroenen, spilt av Ladislav Beran er virkelig kul og skummel. De andre skuespillerne løfter plotet til nye høyder, og selv birollene er bra.

Guillermo Del Toro lar Hellboy være kul. Han er en ensom helt, som foretrekker å gjøre ting alene. Han har humor, og kallenavn på det han dreper. Del Toro har laget en fantastisk fantasy/actionfilm som vil bli husket for det intelligente plotet, de kule skuespillerne, humoren, og ikke minst, Ron Perlman. Heia Del Toro!

Terningkast 6!
(Les mer...)

Filmanmeldelse: Big Fish

An adventure as big as life itself...


Først vil jeg si at denne anmeldelsen er skrevet av Walter, men han er på båten sin så han kunne ikke legge den ut. Derfor gjør jeg det....

Litt informasjon før jeg starter. Jeg forguder Tim Burton, og har gjort det siden åpningsscenen til Edward Scissorhands. Han har laget noen helt fantastiske filmer, som har betydd og betyr mye for meg. Noen år etter å ha sett Edward Scissorhands, kjøpte jeg Mars Attacks. Den var morsom og bra, men ikke det mesterverket som Edward Scissorhands var. Når jeg hadde sett den fant jeg ut om Sleepy Hollow, og et nytt håp var tent på at den var Burtons nye mesterverk. Den var også strålende levert, men levde ikke helt opp til Edward Scissorhands, som jeg syntes var Burtons hittil beste film. Jeg så Edward Scissorhands ca. i 2004, så da Big Fish gikk på kino, hadde jeg ikke stiftet bekjentskap med Tim Burtons fantastiske univers. Så da jeg fikk greie på at den var kommet på DVD, fikk jeg nytt håp til enda et mesterverk av Tim Burton. Det gikk dessverre lang tid før jeg fikk sett den, men på torsdag den 6. september i 2007, så jeg den stå i hylla på Free Record Shop, og en time senere, sto den flott og freidig inne i filmskapet mitt. Det gikk dessverre litt lengre til før jeg fikk sett den, men fredag den 7. september 2007, fikk jeg endelig gjort det. Og nå er tiden kommet for å skrive anmeldelsen...



"Big Fish" handler om Edward Bloom, (far, historieforteller, døende) og hans forhold til sønnen. Den handler også om sønnens reise i verden for å forstå faren før han er borte. Det er en fantastisk film, om kjærlighet, skrøner, forhold, fantastiske karakterer, et fantastisk manus, og fantastiske skuespillere. I rollen som Edward Bloom har vi 2 forskjellige personer, en spiller Edward som ung og en som gammel. Albert Finney gjør en fantastisk rolle(har jeg sagt det allerede?) som Edward Bloom i sine siste leveår, mens Ewan McGregor gjør en av sine beste roller som Bloom i de unge årene. Filmen er krydret med masse morsomme biroller, som for eksempel Steve Buscemi som tyv, poet og rikmann, Helena Bonham Carter som heks og Danny DeVito som sirkusdirektør, alt med den flotte musikken til Danny Elfman(The Simpsons Theme, og mange Tim Burton filmer) i bakgrunnen, nydelig komponert, og som passer som hånd-i-hanske til Tim Burtons filmer.



Alt i alt er dette Tim Burtons nye mesterverk for meg og hans ekstraordinære evner som regissør blir igjen vist i denne geniale filmen fra en av verdens mest spennende regissører. Så da er det bare å nyte denne, og andre av Tim Burtons geniale filmer mens jeg gleder meg som en liten unge til hans nye film Sweeney Todd, og håper at Warner Brothers ikke klipper ut alt for mye av den, sånn at flere skal kunne se den. For alt i alt, så kan mange små se Tim Burtons filmer, men det er bare de "store" som virkelig forstår de...

Denne filmen får derfor terningkast 6 av oss!
(Les mer...)

Filmanmeldelse: Adaptation

Charlie Kaufman writes the way he lives...
...With Great Difficulty. His Twin Brother Donald Lives the way he writes... with foolish abandon. Susan writes about life... But can't live it. John's life is a book... Waiting to be adapted. One story... Four Lives... A million ways it can end.


Charlie Kaufman er en sjenert person. Han er også en begavet manusforfatter, med bl.a. Being John Malkovich bak seg. Når han så får i oppdrag å adaptere boken The Orchid Thief til film, møter han på store problemer. Boken handler nemlig om blomster. Historien passer rett og slett ikke inn i et Hollywood-manus, mye fordi boken er sann. Det er ingen helt på slutten, ingen karakterer som vokser på grunn av nye hendelser. Boken er en reportasje, om Susan Orlean og John Laroche. Laroche er en orkidè-tyv, som samler på sjeldne og snart utdødde orkideer, Susan er en journalist som skriver en reportasje og senere utvider den til en bok. Det er rett og slett umulig å overføre den til film, samtidig som du er tro mot boken. Charlie får skrivesperre. Han aner ikke hvordan han skal begynne, og hver gang han tror at han vet det, raser alt sammen, når han på side 3 ikke klarer og fortsette. Samtidig bobler tvillingbroren hans, Donald Kaufman, over med ideer når han skal prøve seg på yrket manusforfatter for første gang. Donald maser også konstant om et kurs i skriving som en viss David Mckee holder. Charlie prøver å fortelle Donald at innen skrivingen så er det ikke noen regler eller prinsipper. Alt er lov, selv om ingen har prøvd det før. Og mens Charlie sliter med manuset, kjærester og er litt sjalu på broren sin, som har et godt manus, kjæreste og synes Charlie er en kjempebegavet fyr, kommer Charlie på en helt vanvittig ide. Han begynner på et manus om han selv, som får i oppdrag å omgjøre boken The Orchid Thief til film. Det er lekkert, det er rått og det er genialt! Og viktigst: Det har aldri blitt brukt før...


I Adaptation får vi historien om en mann som adapterer en bok til film. I tillegg ser vi manuset hans skje, mer og mer, rett og slett fordi det er det han skriver om. Det er vanvittig genialt, og hylende morsomt. Med Nicolas Cage som Charlie og Donald Kaufman, Meryl Streep som Susan Orlean og Chris Cooper som John Laroche er denne filmen helt sinnsykt. Nicolas Cage som Kaufman-brødrene minner meg om hvor god skuespiller han egentlig er, før han begynte med denne Ghost Rider og andre Hollywood-filmer. I Adaptation er han morsom, kul og troverdig. Han gjør i tillegg noe som ikke alle skuespillere kan gjøre. Rollen som Ghost Rider kan alle gjøre, rollen krever lite av deg, du må bare være kul og time linjene dine godt nok. Men i Adaptation må du virkelig være en god skuespiller. Og Nicolas Cage er akkurat det. Meryl Streep som Susan Orlean er også en genistrek. Hun mestrer rollen med usedvanlig livsglød, og gjør en knallbra rolle. Også Chris Cooper er fabelaktig som John Laroche, en morsom type som er glad i livet, orkideer og samtidig har mistet alle fortennene sine. I tillegg har du Brian Cox som Robert Mckee, noe som yter livsglede i de små scenene han er med i.

Manuset som Charlie Kaufman skrev sammen med sin tvillingbror Donald Kaufman, om han eksisterer eller ikke raser det en stor diskusjon om på bl.a. imdb, er genialt! Filmen er basert på boken The Orchid Thief, og du får både John Laroche og Susan Orleans historie. Mot slutten grenser dette mot galskap, og vipper ned til en femmer, men så tar det seg opp igjen, blir tragikomisk og vi er igjen oppe på sekseren. Charlie har virkelig fått til å adaptere boken til en helt genial film, som samtidig står på egne ben. I tillegg har Kaufman noen helt egne karakterer, og alle karakterene i filmen er vidunderlige. Susan Orlean, ham selv, John Laroche, Donald Kaufman, Robert McKee og alle de andre karakterene er helt herlige å se på. Manuset lyser av originalitet, gode dialoger og en småsurrealistisk historie. I tillegg har også filmen en litt feelgood-stemning hele veien igjennom, samtidig som det er litt trist. Alt dette sammen blir en helt fantastisk film, med en sprudlende originalitet og er en fantastisk tragikomedie. Regien til Spike Jonze er lite mer enn en genistrek. Mens filmen grenser til en femmer, kommer slutten og med en flittig brukt voice-over er hele filmen genial. Jeg har nesten ikke mer å si, annet enn at hvis du leter etter en god og litt tragisk dramakomedie, så velg denne. Tro meg, du vil ikke angre!

Terningkast 6!
(Les mer...)

Filmanmeldelse: The Happening

Night goes environmental




M. Night Shyamalans siste film har nå kommet. Med filmen ved navn The Happening skal han skremme livskiten ut av oss slik han gjorde med Signs og The Sixth Sense. Glemte jeg noen filmer? Nei, egentlig ikke. For Shyamalan startet karrieren hans med de to ganske ukjente filmene Praing With Anger og Wide Awake. Så fikk den en knallstart med The Sixth Sense. Etter det skrev han manuset til Stuart Little, en av de beste barnefilmene som kom det året. Men han fikk ikke regissert Stuart Little. Isteden fulgte han opp med den litt mer avdanka, men likevel bra Unbreakable. Så var han tilbake i toppform med Signs, som tok verden med storm. Men etter Signs har det begynt å gå nedover, med filmer som The Village, Lady in the Water og nå The Happening. Shyamalan-fans, meg inkludert, har gledet seg til dette, for nå har det sett ut som han er tilbake i toppform. Men så begynner man å tenke tilbake. Tankene mine begynte å gå til Lady in the Water, Shyamalans dårligste film noensinne. Uansett, så var jeg ikke i tvil om at The Happening skulle sees. På kino. Det er jeg glad for at jeg gjorde.


The Happening starter i Central Park, hvor en masse folk repeterer det de nettopp sa. Så står alle helt stille, nesten som om kroppen fryser den bevegelsen. Etter 10 sekunder begynner alle å ta det de har for hånden, og drepe seg selv. Kloring, strikkepinner, pistoler, hva som helst. Ingenting er som vanlig. The Happening har nettopp startet.


Vi kutter til en skole, hvor Mark Wahlbergs karakter, Elliot Moore, står og underviser i Naturfag. Så kommer inspektøren inn og tar med Elliot til rektoren, hvor alle de andre lærerne venter. Rektoren begynner: It appears to be an event happening?. Shyamalans beste film på mange år har nettopp startet.


Herfra blir vi med Elliot Moore, kona Alma Moore og Elliots bestevenn med datteren sin når de flykter fra New York City. Det blir en kamp mot mystiske og usynlige krefter som ingen helt forstår seg på. Shyamalan er en mester i å beskrive dette og den første halvtimen er flott regissert. Det samme er den siste halvtimen, når de kommer til en gammel, gjestfri dame. Men halvtimen imellom er heller slapp. Ingenting skummelt skjedde, men allikevel klarer Shyamalan å holde oss våkne. The Happening er ikke like skremmende som hans forrige filmer, men den er verdt en titt for det. Slutten var noe av det beste jeg har sett fra Shyamalan, og den siste halvtimen er noe av det beste han har gjort. Selv om historien har sine hull, og er ikke den beste han har skrevet, men den er helt klart over drittfilmene The Village og Lady in the Water. Jeg vil si at historien er en blanding av The Sixth Sense og Signs, bare et hakk dårligere. Den inneholder noen skumle scener som i Signs, men det er mer enn historie om noen mennesker som prøver å rømme fra noe de ikke aner hva er. Shyamalan er en genial historieforteller og denne historien takler han godt. Det eneste problemet er den midtre halvtimen, hvor alt bare dabber av.


James Newton Howard har komponert den geniale musikken, som sitter som et skudd og er grunnlaget for den geniale stemningen hele tiden. Skuespillerne, med Mark Wahlberg i spissen, er kjempeflinke og de gjør alle gode roller. Jeg vil trekke fram Mark Wahlbergs kone i filmen, Zooey Deschanel, rett og slett fordi hun er kjempeflink og kommer til å bli kjent i Hollywood etter dette. Mark Wahlberg er selvfølgelig kjempeflink han også, men det hadde vi jo forventet. Fyren kan jo ikke spille dårlig.


Alt i alt er The Happening en av Shyamalans bedre filmer på mange år, med en god story, gode skuespillere og god musikk. Hvis Shyamalan hadde holdt den skumle stemningen oppe i den midtre halvtimen hadde den holdt til en 6-er. Beklageligvis blir denne ene halvtimen for kjedelig og døv i forhold til resten av filmen. I tillegg til dette må du nok kunne tilgi Shyamalan for noen logiske brister under filmens gang. Jeg gir derfor The Happening terningkast 5, og slutter med å si følgende: M. Night Shyamalan er fullstendig tilbake med denne filmen. Håper han får til enda en Happening som denne!





Terningkast:





Denne anmeldelsen er skrevet av Walter Kovacs.

(Les mer...)

Filmanmeldelse: The Boondock Saints

Before The MacManus Brothers Get To Heaven, They're Gonna Raise A Little Hell



The Boondock Saints er en sånn perle av en film som du ser og senere tenker på hvorfor den ikke er mer kjent. Med sine 18 prosent på Rotten Tomatoes har filmen blitt slaktet av kritikerne. Men det gjør ingen ting for fansen! The Boondock Saints har blitt hyllet som 90-tallets kultfilm og den sender tankene mine tilbake til action- og thrillerklassikere som Reservoir Dogs og diverse andre filmer om vigilanter. Merkelig nok så minner The Boondock Saint meg om en blanding av Shoot ?Em Up og Reservoir Dogs. For det er det den er. En actionthriller om leiemordere, skumle planer, en smart historie, kule dialoger og bøttevis med action. Det skader heller ikke at selveste Willem Dafoe er med på laget, eller at de to vigilantene er irer, som med sin aksent og væremåte gir filmen akkurat den troverdigheten den trenger.

The Boondock Saints handler om de to brødrene MacManus, Murphy og Connor(spilt av Norman Reedus og Sean Patrick Flanery), som er sterkt troende. Filmen åpner i South Boston på St. Patrick?s Day, hvor MacManus-brødrene befinner seg på en gudstjeneste. De hører i midlertidig bare morgenbønnen før de går opp til alteret og kysser Vårherres føtter. Samme ettermiddag er de på den lokale irske puben, hvor de får vite at den russiske mafiaen har kjøpt opp tomter i nabolaget, og at puben også har blitt kjøpt opp. Eieren fikk ikke en gang lov til å fornye leiekontrakten! De uttrykker alle sin sorg, men plutselig kommer noen folk fra den russiske mafiaen og sier at alle skal ut. Eieren og gjestene setter seg til motverge og argumenterer for at eieren fortsatt har en uke igjen av kontrakten. Det utvikler seg til et barslagsmål, hvor de russiske er både i mindretall og lite oppfinnsomme. De blir fort banket opp, med store konsekvenser.

Den påfølgende morgenen sover brødrene MacManus, uvitende om ulykken som snart skal inntreffe. Russerne kommer nemlig på uanmeldt morgenbesøk, og de lenker den ene broren til toalettet, mens de tar den andre broren ut i bakgården, hvor de har truet med å skyte ham. Det ender med at to russere dør, en ire hopper fra et tak og blir båret bort av den andre iren.

Så ankommer FBI-agent og homsen Paul Smecker(spilt av Willem Dafoe). Han finner fort ut hva som skjedde, og senere på politistasjonen kommer brødrene nærmest ramlende inn etter et kort sykebesøk. FBI og politiet lar dem gå, for det er ingen tvil om at de handlet i selvforsvar. Brødrene får lov til å overnatte i varetektscella, grunnet presse og elendige boforhold. Det både brødrene, Paul Smecker og politiet er uvitende om på dette tidspunkt er at i natt kommer MacManus-brødrene til å få en åpenbaring om å frelse jorden for alle dens syndere. The Boondock Saints har nettopp begynt sitt livsverk.

Som sagt, er denne filmen et lite mesterverk. Før pleide jeg å si til mine actionelskende venner at for de gode actionfilmene må du se tilbake på 80- og 90-tallets helter. Denne filmen, i tillegg til alle de klassiske, som Die Hard, Rambo: First Blood, Terminator etc., er et mesterverk innen actionthrillerne. Nå er situasjonen en annen. Hvis du ser på nåtidens action, så garanterer jeg deg at du finner noen perler som du helt sikkert ikke trodde var noe bra, men som virkelig sparker rumpe! Jeg skal ikke bruke plass på å rose andre filmer her, men se tilbake på de tidligere anmeldelsene mine så garanterer jeg deg at du finner noen actionperler du ikke hadde regnet med!

Over til The Boondock Saints igjen, men nå til regien! Filmen har nemlig en regi som kan måle seg med selveste Tarantino! OK, det var kanskje litt overdrevet... Men Troy Duffy har virkelig en stødig regihånd. Særlig den ene scenen, hvor vår kjære FBI-agent Paul ankommer et åsted utenfor et hus, da The Boondock Saints skal drepe en følelsesløs leiemorder. Dette er også scenen hvor vi ser il Duce i aksjon for første gang. Uansett, så er den scenen nok til å skyte filmen over til en sekser. Også måten historien er fortalt på er genial. Under actionscenene ser du først åstedet og Pauls vinkel på det som har skjedd og så BANG; flashback og den virkelige scenen. Det er genialt, og det funker som svarte!

Nå skal jeg snart ikke rose Troy Duffy mer, men han må bare med litt til. Hans manusevner er uten tvil noe av det beste er sett! Dette er dialoger, actionscener og historie med hjerne! Som det står på baksiden av coveret: (This is) Brilliant, Intelligent, Gorgeous action! Jeg kunne ikke vært mer enig! Dialogene er som i en Tarantino-film, med nok schwung og stil til å få deg til å hyle av latter, men samtidig skjønne historien og alt som foregår. The Boondock Saints snakker som noen ekte Boondock Saints, og dialogene bedrer filmen nok til å få seg videre opp på en sekser.

Så var det skuespillerne... De er rett og slett prikken over i-en. Aldri har jeg sett bedre skuespill framført med slik troverdighet i en actionthriller om gangstere som her, med unntak av kanskje Pulp Fiction og Reservoir Dogs. Fra Willem Dafoe, Sean Patrick Flanery og Norman Reedus til Billy Connolly som il Duce spiller alle kjempebra. Den eneste jeg må klage litt på er Ron Jeremy. Dere som har sett filmen vet hva jeg mener. For det første spilte han ikke troverdig, for det andre var ikke rollefiguren hans troverdig. Men det er da også det eneste som er dårlig med filmen.

Alt i alt er The Boondock Saints en actionthriller med hjerne, som sender tankene mine til Tarantino-filmer som Reservoir Dogs og Pulp Fiction og kan nok best beskrives som en blanding av Reservoir Dogs, Pulp Fiction og Shoot ?Em Up.

Terningkast
(Les mer...)

Filmanmeldelse: The Incredible Hulk

The Incredible Hulk. Ah, så deilig det er å si det navnet. Endelig kommer Hulken på kino igjen. Endelig er det en Hulk som har en sjanse. Endelig er Hulken tilbake på kino. Det er tid for popcornfilm. Uten hjerne, men med masse action. Hulken er tilbake.


The Incredible Hulk åpner med historien om hendelsene som førte til at vår kjære Bruce Banner ble til Hulken. Denne historien blir fortalt i åpningssekvensen, ved hjelp av musikk og blasse bilder. Dermed har vi på 2 minutter fått unnagjort den kjedelige biten, som Ang Lee slet med i 2003. Eller, han slet kanskje ikke, men han brukte uendelig lang tid. The Incredible Hulk er mye bedre enn Ang Lees versjon fra 2003. Her er oppdaterte effekter, bedre manus og filmen er ikke et forsøk på å gjøre Hulken til en kjærlighetshistorie eller en historie om mennesker som ikke har det så bra. Her er det action, spenning, romantikk og store slåsskamper. Akkurat det du forventer av Hulken.

Etter åpningssekvensen kutter Louis Leterrier til slumområdene i Brasil. Og jeg er sikker på at Leterrier ble like bergtatt som jeg, for han holder på kameravinkelen og lar oss sveipe over byen i minst et halvt minutt. Så møter vi vår kjære Bruce Banner igjen, denne gangen portrettert av Edward Norton, en av favorittskuespillerne mine. Han leter selvsagt etter en kur mot det grønne monsteret og ved hjelp av noen tall på skjermen får vi vite at det er 158 dager siden han sist var Hulken. Samtidig som han prøver å finne noe som kan fjerne monsteret inne i ham for godt, gjemmer han seg fra Kaptein Ross, faren til Betty Ross som nesten døde under eksperimentet som skapte The Hulk. Bruce er ganske flink til nå gjemme seg, og Kaptein Ross har ingen anelse om hvor i verden han er. Helt til Bruce skjærer seg på brusfabrikken han jobber og kommer blodet hans opp i en flaske brus. Dette vet Bruce er livsfarlig, og han løper ned, får maskinen til å stoppe og tørker opp blodet. Uheldigvis ser han ikke flasken som har fått en dråpe blod i seg. Og uheldigvis blir akkurat denne flasken sendt til statene, og drukket av en gammel mann som dør av radiasjon. Dumt for Bruce, bra for Ross, og bra for oss. The Incredible Hulk har nettopp begynt, og dagene siden han sist var hulken kommer veldig snart til å synke til 0. The Incredible Hulk er en vanskelig film å anmelde, dels fordi man storkoser seg hele tiden og dels fordi den har en elendig historie som vi egentlig har sett mange ganger. Men det som løfter den fra treeren og over til fireren er rett og slett at The Incredible Hulk er gjort med en stil og skuespillere som gjør den nesten perfekt. Den nye hulken er gjort med en kraft som er annerledes enn noe annet du har sett. Den er rå, den er tøff og den sparer ikke på kruttet. Men så er det historien. Jeg begynner å lure på om det er mulig å lage en god historie med Hulken i hovedrollen. Hulken er i utgangspunktet en vanskelig figur, som ikke har de kule skurkene. De fleste skurkene i Hulken er en annen Hulk, som også har klart å rote seg borti gammaradiasjon. Mens Batman har gærninger som Jokeren, Spider-Man har Green Goblin og Hellboy har Rasputin, har Hulken bare maktsyke gærninger som tar en sjanse. Det er dette som er svakt med Hulken. Det er en vanskelig historie å filme, fordi tegneserien bygger på ACTION, ACTION, ACTION, skal filmen bygge på en historie som kan nå ut til folk, men det skal også være mye action. Louis Leterrier er nok den eneste regissøren som har lagt Hulken i bakken og sagt, Ja, nå skal vi begynne fra begynnelsen, men siden de fleste vet hvordan Hulken ble til, så bruker vi ikke tid på det. Den historien er en egen historie, og vi skal lage den første Hulken filmen, men vi skal ikke bruke tid på begynnelsen. Det vi skal bruke tid på skjer litt tid etter at Hulken ble laget, hvor Ross prøver å finne Bruce, men ikke klarer det. Bruce har vært alene en tid og han prøver å la være å bli Hulken, samtidig som han prøver å finne en kur for å fjerne han for godt. Så kommer Ross. Og BANG! Vi er i gang. Skuespillerne i Hulken inneholder Liv Tyler som Bruce kjæreste, betty Ross, William Hurt som General Ross, Tim Roth som den gærne SAS-offiseren som skal hjelpe og fange Hulken og sist, men ikke minst(faktisk størst), Edward Norton som Bruce Banner/The Incredible Hulk. Dette er et imponerende skuespillerlag, og de leverer alle flott. Alle gjør sitt beste, men allikevel kommer ikke filmen opp på mer enn fire, rett og slett fordi Hulken er en vanskelig historie med mye action og lite hjerne. I The Incredible Hulk blir hjernen for liten og actionsekvensene for store. Alt i alt lander The Incredible Hulk på en svak 4?er(eller 6/10), og funker som en helt OK superheltfilm, som er en god oppvarming mens vi venter på sommerens The Dark Knight.


Terningkast 4(svak).
(Les mer...)

Les flere anmeldelser..

Ta gjerne en kikk på de andre filmanmeldelsene vi har skrevet...

Velg anmeldelseside

Side 1
Side 2
Side 3

(Les mer...)