Kjære lesere! Jeg har den glede å gi dere hele den første delen i sagaen om Crowley. Den første delen kommer her for første gang i et innlegg, med alle tre kapitlene. Med andre ord, litt helgelesing! Kos dere, for det er her første del av reisen begynner...
Groundbreaking original Gies
Kap. 1
Mitt navn er Crowley. Jeg har vært en av arbeiderne på G.o.G-laben, før den eksploderte for kort tid siden. Laben ligger, som dere sikkert vet, i USA. Bildet under viser tilholdsstedet vårt, og det militære anlegget Area 51, som er sentral i denne historien. I holder til rett nedenfor Nellia Air Force Range, i utkanten av en liten by kalt Indian Springs. Dette er mine personlige notater, som forteller den sanne historien om G.o.G- laben i tidsperioden fra september 2008 til oktober samme år. Denne delen av fortellingen foregår i tidsperioden 10.september til 18.september. God lesning!
Alt begynte den 8.september. Det var da jeg fikk jobb på G.o.G-laben i Nevada, USA. Der fikk jeg høre om den nye teknologien som snart, om ca. en måned på det tidspunktet, skulle ut på markedet. Dette hadde blitt holdt hemmelig lenge, og nå var alt nesten ferdig. Jeg skulle bygge opp forventninger på nettet og møte pressen, samt å programmere en og annen småting og steppe inn hvis noen var borte. Det var en lett jobb. Jeg koste meg, og merket at G.o.G fikk mer og mer interesse for seg. De to neste dagene jobbet jeg mye, og det var ganske mye å gjøre. Men egentlig så begynte alt den 10.september. Det var da problemene begynte…
Da jeg kom på jobb den 10.september, var alt kaos. Jeg fikk vite at en av hoveddatamaskinene våre hadde eksplodert tildig på morgenen, og at over 100 mennesker hadde mistet livet. (Arbeiderne som jobbet med selve G.o.G startet på jobb lenge før meg). Det merkelige var at ingen lik ble funnet. Vi bestemte oss for å tie om dette til alle, siden vi allerede hadde en backup-maskin med alle detaljer på. Så hverdagen gikk sin vante gang, og vi hadde ingen problemer med å holde tidsfristen. Tilfeldigvis skjedde dette akkurat likt som protonene begynte å sirkle rundt på CERN i Sveits, men dette oppdaget ingen før jeg skrev om det i G.o.G-bloggen. Situasjonen var derimot en helt annen på Area 51. Det var nemlig ikke protonene på CERN sin skyld at maskinen vår eksploderte. Det var noe som lå ganske mye nærmere enn CERN.
Area 51, klokken 22:45, 10. September
Robert Moore gikk nedover gangen, og inn på det lille, smale kontoret sitt i enden. Egentlig var dette kontoret det største i hel bygningen, det så bare ikke sånn ut fra utsiden av gangen. Robert satte seg ned på den spesiallagde stolen han hadde fått av Militæret da han fylte 30 år. Det var tilfeldigvis akkurat på den samme dagen den daværende lederen av Area 51 hadde omkommet i noe så idiotisk som en bilulykke. Men for Robert, så var egentlig ikke det så viktig. Det viktige var det som hadde skjedd de siste 5 årene, siden han hadde blitt sjef for Area 51 og det gigantiske eksperimentet som snart skulle finne sted. Teknologien hadde nemlig blitt ekstremt mye mer avansert på de siste fem årene, i tillegg til at Robert hadde blitt sjef for Area 51. (Robert lever i den tro at uten ham, hadde ikke Area 51 vært der den var i dag. Dette er løgn. I den samme bilulykken omkom nemlig tre av de dårligste forskerne på Area 51, og da de fikk sparken, hentet LEDELSEN, IKKE Robert, inn noen nye. Dette hindrer ham allikevel ikke til å tro at uten ham, så hadde ingenting vært som det var.) I dag skulle det største prosjektet Area 51 noensinne har startet med kjøres i gang. De var endelig klare til å lage et ormehull.
Det er mye som blir sagt om Area 51. Bare en brøkdel av det er sant. For det første, så har Area 51 ALDRI hatt noe med Ufoer å gjøre. Greit da, akkurat det var løgn. Mye av hendelsene du har hørt om Area 51 er sanne. Helt siden den kjente Roswell-hendelsen i 1947 har Area 51 prøvd å få romskipet til å virke. Og ja, dette betyr at TV-serien Roswell faktisk fortalte sannheten, eller i hvert fall deler av den. For det var tre romvesener i menneskelig form som krasjlandet der. Uheldigvis døde de etter et år her på jorden, grunnet dårlig luft og uvant klima. Forskerne og sjefene på Area 51 trodde lenge at romskipet var i stand til å fly store lengder i lysets hastighet, noe som de senere fant ut at ikke var mulig. Dette førte til at en av stasjonens mest dyktige forskere tok livet av seg, og dermed ble en ny forsker hentet inn. Denne forskeren visste litt mer hva han gjorde, og han hadde en del teorier. Forskerens navn var George Miller. Han kom til Area 51 i tjueårene, og er den hittil yngste forskeren som har fått adgang der i historien. Han er nå oppunder tretti, og leder for de nåværende forskningsprosjektene. Han hadde en teori som gikk ut på at romskipet kunne lage og kontrollere ormehull i verdensrommet, og at denne funksjonen hadde blitt ødelagt under turen, slik at romskipet hadde krasjlandet her på jorden. Dette visste seg senere å være veldig riktig, noe som igjen førte til Area 51’s mest pengekrevende og vellykkete prosjekt noensinne. Nå, 7 år etter at teorien først ble lagt fram, er den endelig klar til å testes. Alt er klart, for ved å se på hvordan romskipet er bygd, har George klart å lage en maskin som kan produsere et ormehull ut i fra tingene på vår jord. Og den 10.september, vil alt bli klart. En pilot ved navn Adam Old har sagt seg villig til å kjøre romskipet inn i ormehullet og dermed bli den første reisende gjennom et ormehull. Alt og alle er klare, men ingen er forberedt på det som kommer til å skje...
Area 51, klokken 22:54, 10.september
”Robert! Kan du komme hit litt?” George snakker inn i en walkietalkie, mens han inspiserer alle arbeiderne. Robert går inn fra en dør bak han, og går mot George. ”Hva er det?”, spør han. ”Alt er klart, det eneste vi mangler er Adam. Vi har akkurat begynt å gjøre klar til å starte ormehullproduksjonen.” ”Flott!”, svarer Robert. ”Adam sa han skulle være her til fem på, så han kommer vel veldig snart.” Akkurat da kommer Adam gående inn i bygget. ”Da kjører vi i gang!”, roper George til arbeiderne. ”Adam, ta plass i fartøyet.” ”Ja, da. Forresten George, hva var det vi kalte fartøyet igjen?”, spør Adam forsiktig. ”Vi kaller det SF, for Science-Fiction, noe alt dette på mystisk vi minner om.”, svarer George. ”Jaha. Akkurat det var det.”
G.o.G-laben, klokken 22:57, 10.september
”Ok, da er vi klare til å lukke for dagen! James, kan du låse hoveddatamaskinen?”, roper sjefen ut til mengden arbeidere som står foran ham. De har nettopp blitt ferdige med kveldsskiftet og skal nå hjem slik at nattskiftet, det vil si sikkerhetsvaktene, kan ta over. Sikkerhetsvakten, ved navn James, låser hoveddatamaskinen, og setter seg på en stol. Han åpner en bok, med tittel Good Omens, og mumler, akkurat høyt nok til at sjefen, ved navn Nick, kan høre det. ”Nå kan du gå, alt er klart og jeg er klar til å lese hele natta”. ”Greit. Ses i morgen tidlig, James.”, svarer Nick mens han går ut døra. Han låser etter seg.
Area 51, klokken 22:59, 10.september
”Da er vi klare, Robert! Adam! Start motorene, og når klokken på dashbordet viser 2, vrir du gassen på full guffe! Når den kommer til null, slipper du håndbrekket! Husker du vi øvde på dette?”, roper George. ”Ja, George, jeg husker det. Nå, for helvete, la oss starte dette forsøket”, roper Adam tilbake, full av selvsikkerhet. Fartøyet, kalt Ormen, døpt SF, står på en slags utskytter, rett foran en vegg. På veggen er det en elektronisk sirkel, som ligner mistenkelig mye på en Stargate fra filmen og serien. Inne i sirkelen danner det seg et lilla felt, og Adam kjører i gang motorene. ”10”, roper George ut.
9…
8…
7…
6…
5…
4…
Alt blir svart, og det lilla feltet vokser ettersom tiden går.
2…
George drar i en spak, og det lilla feltet blir til en gigantisk port som beveger seg innover. Ingen ser hva som er på den andre siden, det er bare svart. Adam tar et dypt pust, og slipper håndbrekket. Ormen flyr inn i portalen, akkurat da du kan se at på den andre siden er det et stjerneslag som får Star Wars til å virke som peanøtter. Akkurat da romskipet er helt igjennom ormehullet, kommer det en bølge flygende mot dem og alt blir svart.
G.o.G-laben, klokken 23:00, 10.september
Kap. 2
Crowley ankom G.o.G.-laben klokken 14:00 den neste dagen. Han ankom til et syn han aldri vil glemme. Lik lå overalt, sammen med metallrester og løse lemmer. I en stol sitter nattevakten James med nakken vridd. Nick, sjefen på G.o.G.-laberatoriet, ber Crowley om å komme inn på kontoret hans. Med en gang Crowley har satt seg ned, begynner Nick å forklare situasjonen. ”Vi har hatt en stor ulykke her. Når jeg kom på jobb i åttetiden, satt James akkurat som han sitter nå, og hovedcomputeren gnistret. Når de andre arbeiderne ankom, hadde den sluttet å gnistre, så jeg var i stand til å ta et valg. Vi bestemte oss for å prøve å reparere den. Som du kanskje har skjønt, var dette et dårlig valg. Datamaskinen sprang etter kort tid, og nesten 100 mennesker mistet livet, inkludert James. Jeg vil at dette skal bli fortalt så skånsomt som mulig. Vi har mange arbeidere igjen, og ingen filer er mistet, så egentlig har vi et godt grunnlag til å bli ferdig i tide. Men det kan hende vi blir litt forsinket. Jeg vil at meldingen du sender ut skal være ganske optimistisk, men ikke for mye. Vi vil ikke at folk skal tro at vi er glade for denne katastrofen.” ”Nei selvfølgelig ikke, Nick. Da skal jeg gå, også skriver jeg nyhetene. Takk for oppdateringen”. Crowley går til kontoret sitt og begynner å skrive. Samtidig tenker han på hvordan dette kan ha skjedd. Det må jo være en forklaring! Han begynner å søke på nettet…
Area 51, klokken 00:00, 11. September
I dag er det 7 år siden 9/11, den største tragedien i moderne historie. Men nå har det skjedd en ny tragedie. En tragedie som må skjules… George våknet opp. Rundt ham lå det masse vrakrester, men ikke fra et fly. Det betyr at forsøket hadde vært vellykket! George flyttet de store steinbitene som lå over ham. Vel, kanskje ikke helt vellykket, tenkte han inni seg. ”Hallo!”, ropte han ut. Ingen svarte. Han fant sjefen for Area 51, Robert Moore, i en haug. Han var død. S.W.A.T.-gruppen hadde overlevd, i tillegg til et par hundre forskere. En time senere var Area 51 i gang igjen. Vel, så i gang som de kunne være. Mange av datamaskinene var ødelagte, og nesten alle forskerne var døde. En time etter, rundt klokken halv to om natten, var sikkerhetskameraene klare til å se på. Dette var noe George gjorde alene, etter å ha informert presidenten om ulykken og forskingen. Presidenten hadde gitt følgende melding tilbake; ”Du tar kontroll. Få piloten tilbake. ”. Og det var akkurat det han hadde tenkt til å gjøre…
G.o.G., klokken 15:30, 11. September
Crowley var ferdig med nyheten. Den hadde gått ut, og Nick hadde godtatt den. Han hadde skrevet at nøyaktig da protonene krasjet på CERN i Sveits, hadde en av maskinene på laben kortsluttet. Det var så nærme sannheten han kunne komme. Det var ingen annen løsning eller grunn til at maskinen var ødelagt. Utenfor hørte han Nick rope et eller annet. Så var det en annen mann som ropte tilbake. Plutselig ble alle arbeiderne samlet i et stort møterom. Crowley ble dratt ut av et S.W.A.T.-team, og fulgt ned til møterommet. Foran alle, sto det en mann. ”God dag”, begynte han. ”Mitt navn er George”…
Area 51, klokken 02:00, 11. September
George hadde fulgt alle inn i møterommet, hvor han nå forklarte situasjonen. ”Forsøket var vellykket. Vi fikk sendt Adam trygt igjennom. Men nå har vi et problem. Vi får han ikke tilbake. På den andre siden av ormehullet vi laget, var det krig. Vi sendte Adam rett inn i krigen og fikk en EMP-bombe tilbake. En EMP-bombe er, for de som ikke vet det, en bombe som sender ut en elektromagnetisk puls, som får all teknologi rundt den til å kortslutte. I vårt tilfelle, sprang den alle datamaskinene, bortsett fra noen, og ødela mye av bygget vårt. Jeg har fått kontroll av presidenten, og jobben vår nå, før noe annet, er å bringe Adam hjem igjen. VI må finne ut hvilke andre laboratorier i statene som bruker like avansert teknologi som oss. Problemet er at jo lengre tid vi bruker, jo flere problemer kan Adam rote seg opp i…
Gjennom ormehullet, Klokken 23:00, 10. September
Adam sitter i cockpiten. Han har aldri vært så stresset før. Han prøver å roe seg ned, mens George teller rolig ned til fra 10. Han er nå kommet til fem, og Adam har aldri vært så redd før. Hva om han krasjer i veggen, eller om noe annet forferdelig skjer? George har kommet til to. Ormehullet er lilla. Adam lukker øynene, bare for å åpne dem igjen. ”Null”, sier George, og Adam ser en lilla greie fly forbi han inn i rommet, før han blir kastet gjennom ormehullet. På andre siden er det fullstendig kaos. Det er krig, og det ligner på et av slagene fra Star Wars. Adam tar kontrollen over skipet, og begynner å skyte vilt. Så hører han en melding, merkelig nok på engelsk; ”Vi har tatt kontrollen over skipet ditt. Dette skipet er gammelt, men det var vi som bygde det for lenge siden. Ta det med ro, vi er de snille. Vi guider deg. Du bare lener deg tilbake og nyter turen, så snakker vi sammen etterpå.” Og Adam lener seg rolig tilbake, mens han ser på stjerneslaget som foregår rett utenfor skipet hans…
G.o.G., klokken 15:35, 11. September
Crowley lytter som en gal til George’s vannvittige historie. Han lurer på om noen har blitt sprø. Det George fortalte virket som noe av det mest tullete han noensinne hadde hørt. Det virket som en sinnsyk blanding av alt i Science-Fiction sjangeren, kjørt i en miksmaster. Et ormehullprosjekt som hadde virket kjempeflott, en elektromagnetisk bombe, en krigssone og en redningsaksjon med våre datamaskiner? Gud hjelpe meg. Men jaja, det er jo i hvert fall en plan, og de er jo tross alt myndighetene. Uansett, så var sikkert dette noe av det mest spennende han noensinne kom til å få lov til å være med på.
Kap. 3
G.o.G., klokken 17:00, 11. September
Alt var endelig over. De var ferdige med å stable opp maskinene som måtte virke sammen, for at det overhodet skulle bli noe ormehull. Ingen visste om det kom til å fungere, ikke engang Robert eller de andre forskerne. Men Crowley hadde en følelse på at det kom til å virke… Noe det selvfølgelig gjorde. Ormehullet ble startet opp igjen, og gjennom kom det horder av romvesener, med Adam i spissen.
En annen dimensjon, hvor tiden er annerledes. Tiden er, i vår dimensjon, 16:32
Adam har blitt tatt til fange av den utenomjordiske rasen, ved navn Gonocides. Disse har gått til krig mot hverandre, siden planeten deres var delt opp i to forskjellige supermakter, og nå er det bare plass til en. Derfor kriger de om den siste plassen. Uheldigvis for Adam, forteller han historien sin til Gonociderne i dette øyeblikk. De finner derfor også ut at de kan ta over vår verden, siden teknologien ikke er like langt som deres. Med andre ord, vi er i trøbbel. Og alt er Adams feil. Uten at han selv vet det, selvfølgelig…
G.o.G., klokken 17:02, 11. September
Alt har gått til helvete. Romvesnene ved navn Gonociderne har angrepet, og laboratoriet ligger knust foran dem. Det foregår en kamp på liv og død, hvor de som er feige overlever. Dette gjelder også for våre helter, Crowley, Adam og George. Nick er død for lenge siden, og det samme er alle andre fra G.o.G. Crowley begynner i dette øyeblikk å tenke på produktet som aldri skal komme ut på markedet allikevel. Men egentlig, så var det ingen god ide. Det var vel strengt tatt bare et kort…
Adam, Crowley og George løper alt de kan mot utgangen. Laboratoriet er stort, et av de største som finnes, og soldatene kjemper som bare søren. De aner ikke hvordan de skal komme seg vekk, men skyter alt de kan mot Gonorne. Det minner forferdelig mye om Gears of War-spillene. Når de endelig er ute, kan George og teamet hans slappe av. Det er et par soldater som har kommet seg ut også. De er menneskehetens siste håp. Og de har ikke tenkt til å gi opp. Tiden er inne for en slagplan…
G.o.G., klokken 18:00, 11. September
Inne på laboratoriet, er Gonociderne. De vet at noen har unnsluppet, men de må utrydde dem først, hvis ikke er planen deres ødelagt. Alt avhenger på at de ikke har kontaktet noen andre på planeten. Overraskelses-momentet. De vet ikke hva som er utenfor bygningen, men de har rett. Ingen av heltene våre har rukket å kontakte noe annet enn dem selv. Men de har nå rukket å legge en plan som kan redde menneskeheten. De skal lukke ormehullet med Gonocidernes eget våpen; en EMP-bombe. Deres eneste håp er at de har tatt en med seg. Hvis ikke, er de fortapt.
S.W.A.T.-teamet firer seg ned gjennom taket. Kaos bryter ut, og Gonorne angriper. I all forvirringen firer også Crowley seg ned, og begynner å lete etter en bombe. George er utenfor mens han venter på forsterkningene. Adam har tatt kontrollen over en bil, noe som virket veldig lurt på det tidspunktet. Han har kommet seg unna. Crowley er endelig nede på bakken. Han kutter linen og begynner å lete, mens krigen har beveget seg ut i korridorene. Når han endelig finner en EMP-bombe, fester han den på ormehullet. Så firer han seg opp igjen. Når han endelig er ute, gi han tegn til at George skal utløse bomben. Det gjør han ganske enkelt ved å kaste en granat ned i laboratoriet, siden bomben aktiveres av seg selv når den oppfatter en trussel. Bomben sprenger, og Adam, George og Crowley kommer seg levende unna. Verden er reddet… For denne gang.
Debrifing
Disse hendelsene er sanne. Crowley er nok helten i denne historien, og etter dette gikk verden sin vante gang. Alle Gonociderne ble drept av bomben, og det samme med S.W.A.T.-teamet. De ofret sine liv for å redde verden. Saken er sikkerhetsklarert, men verden må få vite sannheten. Presidenten er fortsatt i sjokk over det som har hendt, men er glad for at menneskeheten faktisk har klart å lage to ormehull. Han kommer nok til å være enda mer i sjokk om ca. et halvt år, hvor denne historien plutselig gjør seg gjeldene igjen.
Area 51 går fremover. De fikk med seg litt teknologi fra Gonociderne, og er klare til å utvikle ting ved å bruke denne teknologien. Menneskeheten vil om noen få år være foran Gonociderne i teknologiracet. Racet handler nå om hvem som angriper først, eller om noen vil angripe i det hele tatt. Menneskeheten er en fredlig rase, de bruker krig for å få fram fred. Og, tross alt så var det vi som først klarte å lage et kontrollert ormehull, men var det virkelig alt som døde i det siste slaget? Eller var det noe som klart å komme seg… Tilbake?
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar