På Shutter Island er den ingen nåde, og derfor heller ingen åpningssekvens. Vi blir kastet midt inn i handlingen; Marshallene Teddy Daniels og Chuck er på en båt. Rundt dem er det en hel del vann og en stor, tjukk tåke. Kapteinen på skipet forteller at en stor storm er i gjære. Det er her alt begynner; fra første scene i filmen vet vi at her er det noe galt. Noe er ikke helt som det skal. Marshallene diskuterer saken; en morderisk og livsfarlig pasient har rømt fra cellen sin på Shutter Island, et sinnsykehus som bare tar de farligste og verste pasientene; de som ingen andre vil ha. Men det viser seg snart at det er ikke bare fanger som skjules på Shutter Island. Jo dypere Teddy og Chuck graver, jo mindre hyggelig og perfekt virker Shutter Island. Ting er virkelig ikke som de skal være her, og det virker som om alle vet det; fra sjefene til sykepleierne. En konspirasjon er skjult, gjemt under den ellers flotte overflaten. Og nå er det opp til Teddy og avsløre den.
Shutter Island er en nærmest perfekt thriller, hvor alle involvert får vist hvordan man best kan trimme filmmusklene. I regi av Martin Scorsese briljerer alle skuespillerne; fra de kjente og kjære (Leonardo DiCaprio som Teddy Daniels til Ben Kingsley som nestsjefen på øya) til de nye og «ukjente» (Mark Ruffalo som Chuck til Jackie Earle Haley som en av fangene på øya). Alle er fantastiske i hver enste scene de dukker opp i; det er virkelig ikke en dårlig skuespiller i denne filmen. Alle rollene blir spilt perfekt, fra sykeplerere og leger, til pasienter og hovedroller. Skuespillerne leverer alt de kan, og mer til. Alt skuespillet føles naturlig, og det var faktisk ikke en gang i filmen hvor jeg tenkte på Leonardo DiCaprio som Leonardo DiCaprio; helt fra første scene var han Teddy Daniels, selv før han rakk å introdusere seg selv.
Scorsese viser igjen at film er noe han takler godt, selv om han er godt inne i 60-åra. Han trimmer filmmusklene sine og leverer en flott psykologisk thriller med en helt fantastisk historie og oppbygging. I begynnelsen, når vi opplever blink med informasjon om Teddy’s fortid, vet vi at Teddy er en mann som sliter. Du skal være bra dyktig når du klarer å fortelle en hel bakgrunnshistorie og gjøre den ekstremt interessant ved hjelp av små blink i fortiden. Det er ofte ting som trigger disse blinkene; ting som ikke gir mening helt med en gang. Helt til vi blir forklart, av Teddy selv, hva fortiden hans innebar. Men når vi får disse forklaringene gir det mening.
En annen ting jeg vil dra fram er migrene-scenen i filmen. Teddy lider av en hodepine som etterhvert går over til migrene. Og måten denne sekvensen er filmet, regissert og klippet sammen på er ikke mindre enn genial. Skjermen blir pulserende hvit, musikken er lav og dyster, Teddy er i store smerter og de andre karakterene hjelper ham. Virkelig en av de peneste scenene og se på; her har Scorsese kontroll!
Settene i filmen er et mesterstykke; ikke en gang tviler du på at vi er i 50-tallet, på Shutter Island, i en nazileir eller hjemme hos Teddy. Farvene, stemingen, settene, kostymene og musikken passer perfekt. Scorsese har gjennom hele filmen full kontroll over historien; når skal ting bli avslørt, hvor mye; alt er nøye gjennomtenkt slik at publikumet ikke skal forstå hele sammenhengen. I tillegg til den store twisten har filmen en helt fantastisk slutt, noe som drar den opp til høyeste karakter. Filmer med en så stor twist som denne kan fort blitt småpatetisk om slutten ikke leverer. Men i Shutter Island er slutten prikken over i'en. Det er fullbyrdelsen av karakteren som vi har blitt kjent med over 2 timer.
Scorsese har igjen truffet innertier med Shutter Island. Med seg på ferden har han en haug med fantastiske skuespillere og med en velgjort historie lager han en psykologisk thriller med en fantastisk slutt som du rett og slett ikke har råd til å miste!
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar