TRON: Legacy anmeldelse

Det er en god stund siden jeg så den ganske spesielle, ostete og merkelige science fiction filmen TRON fra 1982 for første gang. Jeg oppdaget den via en tilfeldighet i en kompis' DVD-samling, og spurte pent om jeg kunne få låne den. En stund senere satt både jeg og kompisen min hjemme hos meg, godt plantet i sofaen. Også skrudde vi på TRON.

På dette tidspunket gikk jeg i sjette eller syvende klasse, og jeg elsket TRON. Kameraten min var ikke like overbegeistret (mener jeg i hvert fall å huske) men jeg syntes filmen var kul, annerledes og veldig stilig laget. Ideene i den var gode, skuespillerne kule og plottet var friskt, i hvert fall i mine øyne. Siden den gang har jeg sett TRON en del ganger, men i og med at den er utrolig vanskelig å få tak i på DVD, har jeg nok sett den færre ganger enn det jeg har hatt lyst til.

Uansett; i år 2008 var det Comic-Con i San Diego, og et klipp fra det som skulle bli TRON: Legacy ble vist. Det var, på det stadiet, bare en type "test footage". Alt var usikkert; man visste ikke en gang om Disney ville produsere filmen.
Men et år senere ble en oppdatert versjon av "test footage"'en vist, og senere sluppet på det store, vide internettet. På dette tidspunktet var jeg i ekstase: det så virkelig ut som om TRON, en av de mest oversette og snåle sci-fi filmene noensinne, ville få en oppfølger.

Også ble traileren sluppet. Det var omkring seks måneder senere, og jeg har sjelden vært redd for å spille av en trailer. Vissheten om at dette kunne skuffe var der. Så da jeg trykket "play" og så trailern på TRON: Legacy i fantastisk 720p, klarte jeg nesten ikke vente til 17. Desember.
Et par trailere senere, var jeg derimot litt "nede". Jeg hadde begynt å få inntrykket om at spesialeffektene, samt actionscenene kom til å bli fantastiske, mens historien kom til å være ganske ute og kjører.

Disse tankene ble bekreftet da anmeldelsene begynte å rulle inn for et par uker siden. Noen sa hele filmen var et makkverk; kjedelig og usammenhengende, med en teit historie og elendige karakterer. Det eneste folk roste var soundtracket av selveste Daft Punk.
Kort sagt var forventningene mine ganske nede de få ukene før filmens premiere. Jeg var forberedt på en dårlig historie med dårlige karakterer, men samtidig så gledet jeg meg utrolig til å vende tilbake til TRON-verdenen. I de siste dagene så har min eneste forventning vært at denne filmen skal underholde meg i to timer.

Så jeg satte meg i kinosalen og led meg gjennom en god del reklame. Også begynte filmen.

Og helt ifra åpningen av filmen, var jeg trollbundet.


Den korte versjonen er at jeg elsket denne filmen. Den er alt en TRON-oppfølger kunne vært, i hvert fall i mine øyne. Soundtracket er fantastisk, manuset er godt, karakterene er ikke de beste i verden, men de er absolutt ikke elendige. Filmen er nydelig regissert, action-scenene er en fryd for øyet. Filmen er spennende, til tider morsom, merkelig og utrolig, utrolig kul.

Det var faktisk flere punkter i filmen hvor jeg ble overrasket over hvor historien gikk, hvor jeg ikke ante hva som kom til å skje eller hvordan de kom til å løse det. Og når de løsningene kom, ble jeg nesten like overrasket hver gang. Det var plot-twister jeg ikke så som jeg burde ha sett, det var ting jeg gliste fra øre til øre når jeg skjønte hva som kom, og det var ting jeg rett og slett gapte av fordi det var så kult. Jeg tror faktisk at hvis du hadde sett reaksjonene mine på filmen igjennom et videokamera, ville du sett at i store deler av filmen gapte jeg. Fordi denne filmen er FET; 3D teknologien er ikke brukt så godt som dette siden AVATAR, og jeg må ærlig innrømme at jeg garantert kommer til å se TRON: Legacy flere ganger enn AVATAR.

Det kan godt hende det bare er meg, men denne filmen er garantert på min Topp 10-liste over filmer i 2010, selv om dette året har vært helt fantastisk for min del. (Merk: Scott Pilgrim vs. the World, The Social Network, Inception, Toy Story 3 er alle filmer jeg har elsket. Mange av dem kommer garantert til å bli favoritter, og sett mange ganger.)

For selv om TRON: Legacy ikke er super-intelligent, brillijant drama om "Users" og "Programs", så er det en flott underholdningsfilm med en knallgod historie, fantastiske actionscener og gode karakterer. Skuespillerne utfærer rollene sine perfekt, manuset er flott skrevet, regien er fantastisk, musikken er kul og effektene er vidunderlige.

Jeg gleder meg til Oslo Kino får rævea i gir og setter denne opp i Colluseum, for da skal jeg på kino igjen!

10/10

(Les mer...)

"The Fountain"

En Anmeldelse

Det er få filmer som blir laget i dag hvor regissøren og manusforfatteren får lov til å fortelle den historien han eller hun vil, uavhengig av penger, diverse krav fra studioene, og lignende. Enten så klager de over at dette koster for mye, at filmen beveger seg sakte, og kanskje ikke har en normal, a-til-b-lignende historie. Dette gjør at filmen blir vanskelig å promotere, for studioene vet ikke helt hvem som vil se filmen, og de kan ikke røpe masse uten å røpe alt. Det er derfor slike filmer ofte blir til utenfor de store Hollywood-studioene - dette har gitt oss en del fantastiske filmer, som (500) Days of Summer og Moon for å nevne to. Men Darren Aronofsky, mannen bak "Pi" og "Requiem for a Dream" er tydeligvis en fyr studioene stoler, eller i hvert fall har tro, på. 20th Century Fox, Regency og Warner Brothers slo seg nemlig sammen om å lage Darren Aronofskys tredje film, "The Fountain". Og for en film det har blitt!

Som sagt, så er det vanskelig å lage små, følelsesladde karakter-dramaer i Hollywood; det er lettere å selge en stor actionfilm som Transformers, enn en film som beveger seg sakte, og får deg til å tenke over de virkelig store spørsmål i livet. Dette er nok fordi de fleste ser på film for å "rømme" fra virkeligheten, og det blir da vanskelig å selge filmer som sier noe om det virkelige liv - vi vil heller se store roboter slåss enn å bli fortalt en historie om en forferdelig skilsmisse, eller hvordan et kjærlighetsforhold går ad undas. Men det er noen få som får lov til å holde på slik som de vil - blant disse er nok Darren Aronofsky, David Lynch og Lars von Trier kanskje mest kjent; alle tre kan lage forvirrende filmer, som ofte får deg til å tenke over hva vår eksistens egentlig betyr, gjerne i det større bildet som er universet. Alle tre er opptatt av store temaer, og disse temaene går gjerne igjen i alle filmene deres. Samtidig er de flinke til å la oss bli godt kjent med karakterene i filmene deres, noe som gjør det enda verre for oss å se på hvis ting blir forferdelige, hvis noe går galt.
Det var dette som virkelig satte Darren Aronofsky på kartet. Han regisserte først "Pi", en psykologisk thriller, i 1998, før mesterverket "Requiem for a Dream" kom i 2000. "Reqiuem for a Dream" er den mest kjente filmen hans, og den blir gjerne anbefalt både i hytt og pine når du først beveger deg vekk fra all mainstream-filmen, og begynner å fokusere på uavhengige produksjoner, små, utenlandske filmer og karakter-dramaer.

Men tilbake til "The Fountain", filmen Aronofsky fulgte opp "Requiem for a Dream" med. For det er virkelig en magisk film, på helt andre måter enn noe av det han laget tidligere. Med Hugh Jackman i hovedrollen, blir vi fortalt en historie, en fabel, som strekker seg fra Spania på Colombus' tid, til nåtiden og til fremtiden (eller?). Det er en historie om liv og død, om mennesker og om Maya-kulturens myter. Det er en poetisk historie, en uredd historie, en historie som vet hvor den vil, og ikke har noe hastverk med å komme seg dit, selv om filmen bare varer i rundt 90 minutter. Det er en fabel om liv, død og kjærlighet - de tre mest aktuelle temaene i hvert eneste menneskes liv. Mange andre ville laget en røre ut av nettopp denne historien, men med fast hånd om regien klarer Aronofsky å formidle fortellingen på en måte som ikke over-simplifiserer eller over-kompliserer - Aronofsky tar oss med, men vi må selv tenke, se etter en mening, se etter en løsning. Aronofsky gir oss hva som skjer, men hvorfor, hvordan? Det er spørsmål vi må finne svar på selv, nettopp fordi det er svar som er individuelle for enhver person. Dette er en film som baser i symbolikk, metaforer og andre filmatiske virkemidler, men det gjør den ikke annet enn vidunderlig; du trenger ikke tolke filmen for å ha glede av den, men hvis du har lyst er det masse å tolke.

Aronofsky har gjort en god jobb her, både med manuskript og den stødige regi-hånden han er så begavet med. Hugh Jackman er fantastisk; han bærer hele filmen på sine skuldre, og han gjør det aldeles perfekt. De andre birollene er knall de også, men det er Hugh Jackman som skinner, og han viser her at han er fullt kapabel til å spille i en film som bryr seg mer om karakterene og deres følelser enn hvor mye skade de kan utføre på tøffest mulig måte.

"The Fountain" er en nydelig regissert fabel, en hyllest nærmest, til og om liv, død og kjærlighet. Den utforsker viktige temaer, og den gjør det på en ytterst fantastisk måte. Jeg innser at det her ble veldig vagt, men jeg vil så absolutt ikke ødelegge noens opplevelse av denne filmen ved å fortelle for mye, så da får det heller bli vagt - det spiller ingen rolle. Hovedpoenget mitt er at denne filmen er helt utrolig; den har en knall historie, fantastiske skuespillere og en stødig regihånd som har et godt grep rundt hele fortellingen. I tillegg har den et helt fantastisk soundtrack, og spesialeffekter som tar pusten fra deg. Dette er rett og slett en film du bør få med deg, og det er synd at den er så forbigått i film-sammenhenger.

10/10 (Les mer...)

Filmanmeldelse: Shutter Island

På Shutter Island er den ingen nåde, og derfor heller ingen åpningssekvens. Vi blir kastet midt inn i handlingen; Marshallene Teddy Daniels og Chuck er på en båt. Rundt dem er det en hel del vann og en stor, tjukk tåke. Kapteinen på skipet forteller at en stor storm er i gjære. Det er her alt begynner; fra første scene i filmen vet vi at her er det noe galt. Noe er ikke helt som det skal. Marshallene diskuterer saken; en morderisk og livsfarlig pasient har rømt fra cellen sin på Shutter Island, et sinnsykehus som bare tar de farligste og verste pasientene; de som ingen andre vil ha. Men det viser seg snart at det er ikke bare fanger som skjules på Shutter Island. Jo dypere Teddy og Chuck graver, jo mindre hyggelig og perfekt virker Shutter Island. Ting er virkelig ikke som de skal være her, og det virker som om alle vet det; fra sjefene til sykepleierne. En konspirasjon er skjult, gjemt under den ellers flotte overflaten. Og nå er det opp til Teddy og avsløre den.


Shutter Island er en nærmest perfekt thriller, hvor alle involvert får vist hvordan man best kan trimme filmmusklene. I regi av Martin Scorsese briljerer alle skuespillerne; fra de kjente og kjære (Leonardo DiCaprio som Teddy Daniels til Ben Kingsley som nestsjefen på øya) til de nye og «ukjente» (Mark Ruffalo som Chuck til Jackie Earle Haley som en av fangene på øya). Alle er fantastiske i hver enste scene de dukker opp i; det er virkelig ikke en dårlig skuespiller i denne filmen. Alle rollene blir spilt perfekt, fra sykeplerere og leger, til pasienter og hovedroller. Skuespillerne leverer alt de kan, og mer til. Alt skuespillet føles naturlig, og det var faktisk ikke en gang i filmen hvor jeg tenkte på Leonardo DiCaprio som Leonardo DiCaprio; helt fra første scene var han Teddy Daniels, selv før han rakk å introdusere seg selv.

Scorsese viser igjen at film er noe han takler godt, selv om han er godt inne i 60-åra. Han trimmer filmmusklene sine og leverer en flott psykologisk thriller med en helt fantastisk historie og oppbygging. I begynnelsen, når vi opplever blink med informasjon om Teddy’s fortid, vet vi at Teddy er en mann som sliter. Du skal være bra dyktig når du klarer å fortelle en hel bakgrunnshistorie og gjøre den ekstremt interessant ved hjelp av små blink i fortiden. Det er ofte ting som trigger disse blinkene; ting som ikke gir mening helt med en gang. Helt til vi blir forklart, av Teddy selv, hva fortiden hans innebar. Men når vi får disse forklaringene gir det mening.

En annen ting jeg vil dra fram er migrene-scenen i filmen. Teddy lider av en hodepine som etterhvert går over til migrene. Og måten denne sekvensen er filmet, regissert og klippet sammen på er ikke mindre enn genial. Skjermen blir pulserende hvit, musikken er lav og dyster, Teddy er i store smerter og de andre karakterene hjelper ham. Virkelig en av de peneste scenene og se på; her har Scorsese kontroll!

Settene i filmen er et mesterstykke; ikke en gang tviler du på at vi er i 50-tallet, på Shutter Island, i en nazileir eller hjemme hos Teddy. Farvene, stemingen, settene, kostymene og musikken passer perfekt. Scorsese har gjennom hele filmen full kontroll over historien; når skal ting bli avslørt, hvor mye; alt er nøye gjennomtenkt slik at publikumet ikke skal forstå hele sammenhengen. I tillegg til den store twisten har filmen en helt fantastisk slutt, noe som drar den opp til høyeste karakter. Filmer med en så stor twist som denne kan fort blitt småpatetisk om slutten ikke leverer. Men i Shutter Island er slutten prikken over i'en. Det er fullbyrdelsen av karakteren som vi har blitt kjent med over 2 timer.

Scorsese har igjen truffet innertier med Shutter Island. Med seg på ferden har han en haug med fantastiske skuespillere og med en velgjort historie lager han en psykologisk thriller med en fantastisk slutt som du rett og slett ikke har råd til å miste!
(Les mer...)

Filmanmeldelse: MOON

Ah, snakk om å trekke litt frisk luft inn i lungene i en tid hvor filmer flest er uoriginale makkverk som mangler både karakter oppbygging, historie og originalitet i den visuelle stilen.


Jeg sier ikke at man ikke finner fantastiske filmer lengre, for det gjør man jo. Ta for eksempel Moon. Dette er debut filmen til Duncan Jones. Han har klart å fylle filmen med originalitet og være nyskapende, men samtidig å gi oss elementer som vi allerede digger ved Sci-fi. Dette er en film som gir deg den gode filmopplevelsen som fantastiske filmer som 2001: A Space Odyssey og Alien gav deg.

I Moon blir vi kjent med Sam Bell. Han er stasjonert på månen, og har en 3 års lang kontrakt med selskapet Lunar. Hans jobb er å høste ressurser og sende de tilbake til jorden. Ressursene han høster fungerer som ren bensin. Han er helt alene der oppe, hans eneste selskap er roboten Gerty(Kevin Spacey), som hjelper han med alt fra å hente kaffe til å slå av en prat om Sam skulle trenge en. Tiden går sakte, men sikkert for Sam, men mot slutten av kontrakten viser det seg at alt er ikke slik han hadde trodd.

Moon er en sakte bevegende film, men det er slik den trenger å bevege seg. Vi føler oss isolert på månen sammen med Sam. Musikken er nydelig, aldeles nydelig. Og den gir deg en følelse av å være aleine og ensom, men også gir en urovekkende stemning som gjør deg oppmerksom på at noe er galt.



Der har du musikken.

Filmen er vakkert filmet, med fine vinkler av det nydelige settet de har skapt med det rimelige lave budsjettet deres. Sam Rockwell spiller også perfekt. Han utmerker seg i alle de forskjellige humørene han er gjennom filmen og er genial med tanke på at det er kun han som er med i 95 prosent av filmen. Jeg kan ikke se noen andre som kunne spilt rollen bedre. Han er en av de beste unge skuespillerne der ute. Og jeg gleder meg veldig til å se mer av han i fremtiden.
Moon er en film som imponerer både skuespillermessig, regimessig og musikkmessig.

Filmen har også helt geniale film effekter som viser at alle aspekter med filmen fungerer strålende. Jeg vil ikke spolere noe for dere, og hvis dere ikke har sett traileren. Ikke gjør det. Jeg mener den spolerer bitte litt mer enn den burde. Det eneste negative jeg finner med selve filmen er at slutten ikke er helt på det nivået som resten av filmen er. Men det er ikke noe som trekker filmen betydelig ned.
Uansett hvor høyt jeg elsker denne filmen, må jeg være ærlig å si at den ikke er for alle. Men filmelskere og fans av sjangeren vil applaudere!
(Les mer...)

Filmanmeldelse: Gremlins

Gremlins er en av de filmene som Chris Columbus og Joe Dantes talenter virkelig får boltre seg fritt. Historien, karakterene og regien glinser av sprø genialitet, og selv om filmen kanskje er litt barnslig så gjør dette absolutt ingenting! Gremlins er en helvetes god skrekkomedie, og det vil den alltid forbli!




Historien i Gremlins er enkel og grei. Faren til vår kjære hovedperson gir gutten sin, Billy, en helt spesiell gave til jul: en Mogwai han har funnet i Chinatown på en forretningsreise. Med dette dyret kommer det noen enkle sett med regler: ”Don't get him wet, keep him out of bright light, and never feed him after midnight.” Billly klarer selvfølgelig å drite seg ut, og bader Mogwaien de har kalt Gizmo. Da skjer det utrolige: ut av Gizmos pels kommer det mange andre Mogwaier! Men disse er ikke like snille som Gizmo. Etter kort tid lurer de Billy til å gi dem mat etter midnatt, og dermed går de fra å være søte små vesener til stygge, grønne jævler som bare vil vondt mot hele byen. Det blir opp til Gizmo, Billy og hans kommende kjæreste å redde hele byen (og kanskje etter hvert hele verden) fra å bli tatt over av de forferdelige Gremlins.
Dette er selvfølgelig bare begynnelsen. Filmen går fra komedie, action og skrekk på et blunk flere ganger gjennom denne forferdelig morsomme turen, og vitsene er like morsomme hver gang. Morsomst er det kanskje å se alt det tullete Gremlinsene finner på under deres rasering av småbyen. Alt fra kinosaler til gamlehjem blir besøkt og ødelagt, og alle de utspekulerte måtene disse småkrypene tar livet av diverse personer i løpet av filmens gang. Det er alltid like morsomt og skummelt.


Skuespillerne er fantastiske, og perfekte til rollene de spiller. Effektene er like fantastiske, og overrasker deg til de grader med tanke på hvor gammel denne filmen egentlig er. Regien ved Joe Dante er noe av det beste jeg har sett, og ingenting i filmen føles overdrevent, dratt ut eller for kort. Dette er rett og slett en fantastisk, perfekt filmperle av de sjeldne, og når slutten kommer er den naturlig og deilig å se. Filmen har en oppfølger, kalt Gremlins 2: The New Batch, hvor handlingen foregår i storbyen. Den anbelfales også, selv om den ikke er like perfekt. Alt i alt er Gremlins en fortreffelig filmperle av de få, og en film alle elskere av uansett sjanger burde se!

A-Movie
(Les mer...)

Filmanmeldelse: Coraline

En av årets beste filmer..


Coraline begynner som et helt vanlig eventyr om en jente som nettopp har flyttet til et nytt hus, og kjeder seg noe så inni granskogen. Foreldrene hennes jobber hele dagen, og selv har hun ingenting å gjøre. Hun begynner å utforske huset, et forslag faren ga til henne, og det ender med at hun finner en liten dør. Bak denne lille døren viser det seg å være… En mursteinsvegg. Ja, nettopp. Ingenting spennende. Hun besøker så naboene; på loftet bor det en russisk (hvis jeg ikke tar helt feil) eksentrisk, fyr som lager sitt eget musesirkus, og i kjelleren bor det to pensjonerte skuespillere. Hun møter også Wyborn, som forteller henne at bestemoren hans hadde en søster som bodde i huset, og hun forsvant for mange år siden. Selv får ikke Wyborn lov til å befinne seg inne i huset, og dermed er rammene for historien vår satt. Om natten kommer det noen små mus og vekker Coraline, noe som fører henne tilbake til den lille døren. Men denne gangen leder den til en flott og fin verden, hvor foreldrene er morsomme og har tid til deg, og alt er vidunderlig. Men det skal snart vise seg at ikke alt er perfekt med denne verden; den er laget for en grunn. En ganske uhyggelig, fæl og ekkel grunn…

Coraline er basert på en kort bok av Neil Gaiman, som er tidenes beste fantasyforfatter. Han har siden 1990-tallet gitt verden de beste av de beste fantasyhistoriene noen kan finne på, han er morsom og han skriver som en gud. Uansett hva han tar i; tegneserier, filmmanus, romaner, alt blir til gull. Det er mye som er verdt å nevne, med andre ord, men bare de beste skal få sin plass. Boken Good Omens som han skrev med Terry Pratchett er en av verdens morsomste bøker, til tross for at den handler om apokalypsen. The Sandman er en episk tegneserie på 10 bøker, hver på vel over to hundre sider, og det er nok verdens beste tegneserie, i og med at den har 10 bøker og så er den ferdig. Alt du leser om kommer igjen, og det blir viktig! Han har også laget en marvel-tegneserie som heter Marvel: 1602 og kan nok kalles den beste nye versjonen av Marvel-universet verden har sett. Flere av verkene hans er filmet, blant dem Coraline og Stardust. Han har også skrevet manus til den ganske gode Beowulf og den eksepsjonelle MirrorMask som kunstneren og kompisen til Gaiman, Dave McKean har regissert. McKean har også tegnet de originale tegningene til Coraline, og grunnet hans unike, men fantastiske tegnestil som er flott adaptert til en stop-motion animert film har Coraline virkelig blitt et vidunderlig klassisk, men uvanlig skummelt eventyr om det som kan skjule seg bak de mest fantastiske ting. Det skal nok sies at McKeans tegnestil ikke er med på filmen, til det hadde den vært for merkverdig til at noen andre enn fansen hadde likt den, men ved å bruke stop-motion animasjon har filmen allikevel kommet nærmere de originale tegningene enn hvis de hadde laget alt med dataanimasjon. Det å bruke stop-motion har gjort filmen enda bedre, og virkelig gitt den en sjarm som CGI aldri noensinne kunne gitt den på samme måte. Det blir til noe personlig, noe eget.


Historien til Coraline og den hemmelige døren er mesterlig fortalt av Henry Selick, en av de mest fantastiske stop-motion regissørene verden har sett. Han forteller med en stil og filmen lyser av at han virkelig har kontroll på det han driver med. Henry Selick har tidligere laget den fantastiske, Burton-pennede filmen The Nightmare Before Christmas, og James and the Giant Peach som er basert på Roald Dahls historie med samme navn. Henry har selv skrevet manus til Coraline, noe Neil Gaiman pleier å gjøre selv, men som han denne gangen har gitt til Selick. Og han behandler stoffet med en perfeksjonisme og humor som jeg aldri har sett maken til. Jeg har dessverre ikke lest boken som Coraline er basert på, men det er nå en viss person som skal en tur på biblioteket så fort det kan ordnes… Denne boken skal nemlig leses – SNAREST!

Coraline er med andre ord en av årets beste filmer. Stemmeskuespillerne er perfekte i rollene sine, du har blant annet Dakota Fanning som Coraline og Teri Hatcher som begge mødrene (du forstår det når du ser den…) Filmens eksepsjonelle fargebruk gjør den helt fantastisk å se på visuelt, og med den nye 3-D teknologien blir hver eneste detalj, og hver eneste dybde i bildet perfekt gjengitt i beste kvalitet. Dette er en av årets beste filmer hittil, og den kommer garantert til å havne på vår liste som kommer når året er slutt! Så kom dere på kino, ta gjerne med familien, og se en fantastisk Alice-i-Eventyrland lignende film som vil ta pusten fra deg. Og hvis du noen gang føler for å utforske huset ditt. Vel, pass på å ikke gå gjennom noen mystiske dører!
A-Movie
(Les mer...)

Filmanmeldelse: Cloverfield

"Some Thing Has Found Us"

Det starter med et videokamera. Og en ”morningen etter” scene. Rob, hovedkarakteren vår, filmer og etter hvert ”kutter” vi til en fest. Det er en overraskelsesfest til Rob, som skal reise til Tokyo, hvor han har takket ja til en stilling som nestleder. Hans beste venninne kommer innom, med sin nye kjæreste, og vi ser at denne venninnen, Beth, er den samme som Rob har endelig blitt sammen med i begynnelsen av filmen. Hva som har skjedd mellom dem vet vi ikke enda, men vi skal få svar. Beth forlater festen etter en halvveis krangel, og Rob siste ord til kjæresten hennes er ”Lykke til i kveld!” Festen går sin vante gang, helt til hodet av Frihetsgudinnen blir kastet inn på gata. Et stort, skummelt monster blir sett, men ingen skjønner hva det er. Noe har angrepet. De blir en gruppe, med en litt stor og tjukk person i ganske dårlig form som filmer alt. Vi har broren til Rob, Jason og kjæresten hans Lily. Vi har Hud, filmeren og den utvalgte jenta hans, Marlena. Det blir etter hvert satt et mål; de må finne Beth. Men mye skal skje i løpet av natten, og da det viser seg at levende vesener som har fått føde fra det store monsteret river seg løs og begynner å angripe mennesker, blir det farlig i New York.

Hele filmen blir fortalt gjennom filmkameraet som Hud bærer. Det blir noen ganger slått av, noe som fører til at vi får bakgrunnshistorie fordi filmen hopper til fortiden igjen. I virkeligheten fungerer ikke dette, men det er så godt gjennomført at du alikevell bare tror på det. Filmvinklene er flotte, og de baserer seg selvfølgelig på samme kamera metode som The Blair Witch Project prøvde seg på i 1999. Den gangen var det kjempeskummelt, fordi filmen baserer seg heftig på at du skal tro at det er virkelig, noe det absolutt ikke er. Blair Witch Project har ikke eldet så veldig godt, og den er ikke det minste skummel hvis du ser den i dag. Cloverfield har på en måte sparket det hele i gang igjen, og nå glinser filmen av oppfinnsomhet. Det skjer noe hele tiden, og hvis det ikke er monstrene som er langt bak så er det frykten over hva dette monsteret er og hvor det kommer fra som opptar deg. Dette får du dessverre ikke svar på i filmen, men hvis du leter litt rundt på nettet så finner du den fort. Jeg skal legge ut en annen artikkel om monsteret og dets opprinnelse senere. Det er veldig spennende og originalt stoff, så jeg anbefaler deg å ta en titt!

Skuespillerne i filmen gjør akkurat det de skal og regien samt effektene er nydelige. Dette monsterangrepet er et av de peneste jeg noen sinne har sett, og jeg syntes det er synd at mange ikke liker denne filmen. Den er rett og slett en perle! Mange klager over at man ikke ser monsteret tydelig nok, men det syntes ikke jeg. Man ser monsteret akkurat passe til at man kan danne seg et bilde av hvor svært, skummelt og farlig det er. Dette monsterangrepet er rett og slett nydelig, og det faktum at de snart vender tilbake til denne verdenen er fantastisk! Jeg gleder meg til nummer to, og lurer på hvordan den blir filmet, men mest av alt historien og hvordan den blir fortalt.

En god B-film...
(Les mer...)

Les flere anmeldelser..

Ta gjerne en kikk på de andre filmanmeldelsene vi har skrevet...

Velg anmeldelseside

Side 1
Side 2
Side 3

(Les mer...)