Spillanmeldelse: Gran Turismo 5

Etter å ha brukt opp et budsjett på 360 millioner kroner, er verdens femte dyreste spillproduksjon gjennom tidene klar til å tøye grenser på PlayStation 3…




Sagaen om utsettelser på utsettelser tok en overraskende vending da Pholyphony Digital endelig kunne melde at de hadde ferdigutviklet Gran Turismo 5. Kanskje er det ikke så rart at utviklerne har brukt litt tid på å lage spillet som inneholder over 1000 biler og rundt 70 baner. Med andre ord er det nok å ta av.

Det er tydelig å se at man har prøvd å ha et variert mangfold i spillet. Ikke bare er det et stort mangfold av biler og baner, men også flere ulike disipliner har blitt inkludert. I tillegg til å kunne suse rundt på en racingbane har man også inkludert både rally, NASCAR og gokart. Kvantitet fremfor kvalitet er det noe som heter – og det beskriver litt av Gran Turismo anno 2010.



Spillet er fantastisk vakkert å se på, særlig når du ser på reprisene av løpene. Bilene er realistiske å styre, og bilene i seg selv er så detaljrike og grafisk lekre at man nesten glemmer alt som er rundt. Kvantitet fremfor kvalitet skinner dessverre igjennom i andre deler av spillet hvor grafikken heller er middelmådig. Noen baner er fantastisk vakre og realistiske; her imponerer Gran Turismo særlig i rallydelen, både på snø og grus, mens andre baner i spillet ikke imponerer like mye etter over fem år med utvikling. Soundtracket til spillet er heller ikke noe å hoppe i taket for, men nå er det heldigvis ikke et musikkspill heller.

Det som skiller Gran Turismo fra andre bilspill er mangfoldet, og du må også bruke mangfoldet av ulike biler for å klare mangfoldet av baner. Den fordømte, lange GT Mode’n virker ikke frustrerende lang når du hele tiden må variere i utvalget av biler og trimme for eksempel en ny Mini Cooper til neste spesialrace. Innimellom må du variere med litt NASCAR, rally og gokart for å heve level’et ditt, og med det unngår du følelsen av å ha sett alt. Du blir hele tiden sulten på mer, uavhengig av antall timer du har spilt.



Mangfoldet er stort i Gran Turismo 5, men skulle du en eller annen gang bli mett – da kan du lage egne baner i Course Maker. Onlinedelen samt denne delen har vi dog ikke testet.

Helhetsinntrykket vi sitter igjen med etter å ha spilt Gran Turismo 5 i noen timer er godt. Et stort mangfold blir hjertelig tatt imot, selv om det går litt utover kvaliteten i andre deler av spillet. På sitt beste er derimot Gran Turismo 5 fantastisk bra, og serverer deg den realismen du forventer. Spillet er like avhengighetsdannene slik forgjengeren var, og selv om spillet ikke er noen revolusjon, tilfører Pholyphony Digital et fantastisk vakkert spill til spillåret 2010.

9/10
(Les mer...)

TRON: Legacy anmeldelse

Det er en god stund siden jeg så den ganske spesielle, ostete og merkelige science fiction filmen TRON fra 1982 for første gang. Jeg oppdaget den via en tilfeldighet i en kompis' DVD-samling, og spurte pent om jeg kunne få låne den. En stund senere satt både jeg og kompisen min hjemme hos meg, godt plantet i sofaen. Også skrudde vi på TRON.

På dette tidspunket gikk jeg i sjette eller syvende klasse, og jeg elsket TRON. Kameraten min var ikke like overbegeistret (mener jeg i hvert fall å huske) men jeg syntes filmen var kul, annerledes og veldig stilig laget. Ideene i den var gode, skuespillerne kule og plottet var friskt, i hvert fall i mine øyne. Siden den gang har jeg sett TRON en del ganger, men i og med at den er utrolig vanskelig å få tak i på DVD, har jeg nok sett den færre ganger enn det jeg har hatt lyst til.

Uansett; i år 2008 var det Comic-Con i San Diego, og et klipp fra det som skulle bli TRON: Legacy ble vist. Det var, på det stadiet, bare en type "test footage". Alt var usikkert; man visste ikke en gang om Disney ville produsere filmen.
Men et år senere ble en oppdatert versjon av "test footage"'en vist, og senere sluppet på det store, vide internettet. På dette tidspunktet var jeg i ekstase: det så virkelig ut som om TRON, en av de mest oversette og snåle sci-fi filmene noensinne, ville få en oppfølger.

Også ble traileren sluppet. Det var omkring seks måneder senere, og jeg har sjelden vært redd for å spille av en trailer. Vissheten om at dette kunne skuffe var der. Så da jeg trykket "play" og så trailern på TRON: Legacy i fantastisk 720p, klarte jeg nesten ikke vente til 17. Desember.
Et par trailere senere, var jeg derimot litt "nede". Jeg hadde begynt å få inntrykket om at spesialeffektene, samt actionscenene kom til å bli fantastiske, mens historien kom til å være ganske ute og kjører.

Disse tankene ble bekreftet da anmeldelsene begynte å rulle inn for et par uker siden. Noen sa hele filmen var et makkverk; kjedelig og usammenhengende, med en teit historie og elendige karakterer. Det eneste folk roste var soundtracket av selveste Daft Punk.
Kort sagt var forventningene mine ganske nede de få ukene før filmens premiere. Jeg var forberedt på en dårlig historie med dårlige karakterer, men samtidig så gledet jeg meg utrolig til å vende tilbake til TRON-verdenen. I de siste dagene så har min eneste forventning vært at denne filmen skal underholde meg i to timer.

Så jeg satte meg i kinosalen og led meg gjennom en god del reklame. Også begynte filmen.

Og helt ifra åpningen av filmen, var jeg trollbundet.


Den korte versjonen er at jeg elsket denne filmen. Den er alt en TRON-oppfølger kunne vært, i hvert fall i mine øyne. Soundtracket er fantastisk, manuset er godt, karakterene er ikke de beste i verden, men de er absolutt ikke elendige. Filmen er nydelig regissert, action-scenene er en fryd for øyet. Filmen er spennende, til tider morsom, merkelig og utrolig, utrolig kul.

Det var faktisk flere punkter i filmen hvor jeg ble overrasket over hvor historien gikk, hvor jeg ikke ante hva som kom til å skje eller hvordan de kom til å løse det. Og når de løsningene kom, ble jeg nesten like overrasket hver gang. Det var plot-twister jeg ikke så som jeg burde ha sett, det var ting jeg gliste fra øre til øre når jeg skjønte hva som kom, og det var ting jeg rett og slett gapte av fordi det var så kult. Jeg tror faktisk at hvis du hadde sett reaksjonene mine på filmen igjennom et videokamera, ville du sett at i store deler av filmen gapte jeg. Fordi denne filmen er FET; 3D teknologien er ikke brukt så godt som dette siden AVATAR, og jeg må ærlig innrømme at jeg garantert kommer til å se TRON: Legacy flere ganger enn AVATAR.

Det kan godt hende det bare er meg, men denne filmen er garantert på min Topp 10-liste over filmer i 2010, selv om dette året har vært helt fantastisk for min del. (Merk: Scott Pilgrim vs. the World, The Social Network, Inception, Toy Story 3 er alle filmer jeg har elsket. Mange av dem kommer garantert til å bli favoritter, og sett mange ganger.)

For selv om TRON: Legacy ikke er super-intelligent, brillijant drama om "Users" og "Programs", så er det en flott underholdningsfilm med en knallgod historie, fantastiske actionscener og gode karakterer. Skuespillerne utfærer rollene sine perfekt, manuset er flott skrevet, regien er fantastisk, musikken er kul og effektene er vidunderlige.

Jeg gleder meg til Oslo Kino får rævea i gir og setter denne opp i Colluseum, for da skal jeg på kino igjen!

10/10

(Les mer...)

"The Fountain"

En Anmeldelse

Det er få filmer som blir laget i dag hvor regissøren og manusforfatteren får lov til å fortelle den historien han eller hun vil, uavhengig av penger, diverse krav fra studioene, og lignende. Enten så klager de over at dette koster for mye, at filmen beveger seg sakte, og kanskje ikke har en normal, a-til-b-lignende historie. Dette gjør at filmen blir vanskelig å promotere, for studioene vet ikke helt hvem som vil se filmen, og de kan ikke røpe masse uten å røpe alt. Det er derfor slike filmer ofte blir til utenfor de store Hollywood-studioene - dette har gitt oss en del fantastiske filmer, som (500) Days of Summer og Moon for å nevne to. Men Darren Aronofsky, mannen bak "Pi" og "Requiem for a Dream" er tydeligvis en fyr studioene stoler, eller i hvert fall har tro, på. 20th Century Fox, Regency og Warner Brothers slo seg nemlig sammen om å lage Darren Aronofskys tredje film, "The Fountain". Og for en film det har blitt!

Som sagt, så er det vanskelig å lage små, følelsesladde karakter-dramaer i Hollywood; det er lettere å selge en stor actionfilm som Transformers, enn en film som beveger seg sakte, og får deg til å tenke over de virkelig store spørsmål i livet. Dette er nok fordi de fleste ser på film for å "rømme" fra virkeligheten, og det blir da vanskelig å selge filmer som sier noe om det virkelige liv - vi vil heller se store roboter slåss enn å bli fortalt en historie om en forferdelig skilsmisse, eller hvordan et kjærlighetsforhold går ad undas. Men det er noen få som får lov til å holde på slik som de vil - blant disse er nok Darren Aronofsky, David Lynch og Lars von Trier kanskje mest kjent; alle tre kan lage forvirrende filmer, som ofte får deg til å tenke over hva vår eksistens egentlig betyr, gjerne i det større bildet som er universet. Alle tre er opptatt av store temaer, og disse temaene går gjerne igjen i alle filmene deres. Samtidig er de flinke til å la oss bli godt kjent med karakterene i filmene deres, noe som gjør det enda verre for oss å se på hvis ting blir forferdelige, hvis noe går galt.
Det var dette som virkelig satte Darren Aronofsky på kartet. Han regisserte først "Pi", en psykologisk thriller, i 1998, før mesterverket "Requiem for a Dream" kom i 2000. "Reqiuem for a Dream" er den mest kjente filmen hans, og den blir gjerne anbefalt både i hytt og pine når du først beveger deg vekk fra all mainstream-filmen, og begynner å fokusere på uavhengige produksjoner, små, utenlandske filmer og karakter-dramaer.

Men tilbake til "The Fountain", filmen Aronofsky fulgte opp "Requiem for a Dream" med. For det er virkelig en magisk film, på helt andre måter enn noe av det han laget tidligere. Med Hugh Jackman i hovedrollen, blir vi fortalt en historie, en fabel, som strekker seg fra Spania på Colombus' tid, til nåtiden og til fremtiden (eller?). Det er en historie om liv og død, om mennesker og om Maya-kulturens myter. Det er en poetisk historie, en uredd historie, en historie som vet hvor den vil, og ikke har noe hastverk med å komme seg dit, selv om filmen bare varer i rundt 90 minutter. Det er en fabel om liv, død og kjærlighet - de tre mest aktuelle temaene i hvert eneste menneskes liv. Mange andre ville laget en røre ut av nettopp denne historien, men med fast hånd om regien klarer Aronofsky å formidle fortellingen på en måte som ikke over-simplifiserer eller over-kompliserer - Aronofsky tar oss med, men vi må selv tenke, se etter en mening, se etter en løsning. Aronofsky gir oss hva som skjer, men hvorfor, hvordan? Det er spørsmål vi må finne svar på selv, nettopp fordi det er svar som er individuelle for enhver person. Dette er en film som baser i symbolikk, metaforer og andre filmatiske virkemidler, men det gjør den ikke annet enn vidunderlig; du trenger ikke tolke filmen for å ha glede av den, men hvis du har lyst er det masse å tolke.

Aronofsky har gjort en god jobb her, både med manuskript og den stødige regi-hånden han er så begavet med. Hugh Jackman er fantastisk; han bærer hele filmen på sine skuldre, og han gjør det aldeles perfekt. De andre birollene er knall de også, men det er Hugh Jackman som skinner, og han viser her at han er fullt kapabel til å spille i en film som bryr seg mer om karakterene og deres følelser enn hvor mye skade de kan utføre på tøffest mulig måte.

"The Fountain" er en nydelig regissert fabel, en hyllest nærmest, til og om liv, død og kjærlighet. Den utforsker viktige temaer, og den gjør det på en ytterst fantastisk måte. Jeg innser at det her ble veldig vagt, men jeg vil så absolutt ikke ødelegge noens opplevelse av denne filmen ved å fortelle for mye, så da får det heller bli vagt - det spiller ingen rolle. Hovedpoenget mitt er at denne filmen er helt utrolig; den har en knall historie, fantastiske skuespillere og en stødig regihånd som har et godt grep rundt hele fortellingen. I tillegg har den et helt fantastisk soundtrack, og spesialeffekter som tar pusten fra deg. Dette er rett og slett en film du bør få med deg, og det er synd at den er så forbigått i film-sammenhenger.

10/10 (Les mer...)

Spillanmeldelse: Wii Sports Resort

Selv om de fleste Wii-maskiner var bundlet med Wii Sports da det kom ut ble det en stor suksess. Det var et spill som viste retning; et spill som skulle fenge alle. Nintendo Wii er en spillkonsoll som kan fenge alle, og det skulle dette spillet vise. For en stund tilbake kom oppfølgeren Wii Sports Resort ut, og dette er ikke noen lillebror!



Ikke ulikt Sports Island er vi på en tropisk øy, som vi i intro’en lander på med en fallskjerm første gang. På øya finnes det hele tolv ulike øvelser, der Wii Sports hadde fem. Fekting, wakeboarding, frisbee, bueskyting, basketball, bordtennis, golf, bowling, vannskuter, paddling, sykling og ”luftakrobatikk” er det som skal underholde både deg og meg, og alle andre som prøver spillet. Nytt for året er Wii MotionPlus som skal gi nøyaktige slag på bordtennisballen, og ikke minst gi fekting på spill en helt ny dimensjon. Nintendo har altså klart i teorien å gjøre Wii Sports Resort til et bedre spill enn forgjengeren, men fungerer det like bra i praksis?

Golf og bowling var også med i det foregående spillet, og fungerer og ser helt likt ut som i Wii Sports. Golfbaner der det deriomt to av denne gangen; en ny og den gamle fra Wii Sports. Begge disse to spillene fungerer greit, akkurat som i Wii sports.

Bueskyting er derimot nytt og en av øvelsene jeg har personlig har litt mer sansen for en visse andre. Her brukes det presisjon når du skal stramme bua og skyte mot blinken, og et ålreit minispill, både alene og med flere. Nintendo har også valgt å bevege seg uti vannet denne gangen med både vannskuter, paddling og wakeboarding. Etter å ha spillt alle tre øvelsene sitter jeg igjen med at jeg syntes Wakeboarding var morsomst. På disse øvelsene er det ikke så helt enkelt i starten, og det tar litt tid før man venner seg til kontrollen. Eksempelvis har man lett for å svinge veldig når man vil svinge, særlig i kanoen. For å være helt ærlig; da Watching Preacher og jeg spilte mot hverandre tok det en stund før i det hele tatt noen av oss kom i mål. Etter hvert som man får blitt ”venn” med kontrollen, blir dette tre artige småspill!

Sykling på den tropiske øya kan også være frustrerende til tider, men også gøy. Du sykler rundt øya ved å bevege Nunchucken og Wii Remoten vekselvis opp og ned, og ikke vær overrasket om Nintendo har lagt inn (?) en liten detalj, hvis du i mellomgangen mellom broa og veien skulle dette utfor et stup! Sykling er kanskje den øvelsen som kan oppleves som mest stallutfyller, og er det kanskje også. På basketbanen begynner spillet å bli mer pirkete, for når du skal kaste flest mulige baller ned i en kurv har man lett for å bli litt sløvete, men det tillater ikke kontrollen; du må alltid fullføre bevegelsene hopp-og-kast. Så kommer et av spillets mer kjedelige spill; luftakrobatikk. Også her med presisjon, skal du styre et fly på samme måte som du lekte med plastfly når du var 5 år gammel. Du møter også oppe i lufta flere av de mange Mii-ene på øya i fallskjermuthopping.



Frisbee er en interessant sport innen spilltitler. Ikke minst Frisbee Golf har gitt sine inntrykk etter sin opptreden i Big Beach Sports. Der de aller fleste øvelsene har gått greit etter litt øving over tid, blir dette lett litt ødeleggende for moralen. Det er nemlig ikke så altfor enkelt å treffe ulike mål på banen med full presisjon; enten drar frisbeen rett til høyre, ellers så blir det dessverre altfor langt. Etter et par runder får man mer deisen på det, men når man kommer fra til ”hullet”, da er det ikke så lett å treffe. Når man får det til er det derimot artig; man har fått til en skikkelig presisjonsøvelse!

Så kommer spillets godbiter; bordtennis og fekting. Bordtennis blir en helt ny opplevelse på dette spillet. På tidligere spill som Table Tennis var det ikke den samme følelsen når man spilte bordtennis, grunnet at kontrollens presisjon ikke alltid var like bra. Denne gangen får man derimot mye mer ut av en slik øvelse; du spiller med mer presisjon og etter hvert som du møter hardere motstand må du ta i bruk ”spesialtriks”. Fekting er etter min mening spillets beste øvelse, både som enspiller og mot en duellant. Det er lett og lære, og alles drøm om presisjonsfekting i et spill går i oppfyllelse. I starten er det i grunn bare å veive kontrollen fram og tilbake, men etter hvert som motstanden hardner til, kan det være en fordel med litt mindre veiving. Uansett er begge deler morsomt; du kan ha det moro med en venn, eller dere kan utkjempe en mer seriøs ”battle”. Bare å se at sverdet på skjermen gjengir bevegelsene dine med fabelaktig presisjon er gøy å se.



Grafikken har Nintendo beholdt på sin sjarmerende måte. Faktisk kan det se ut som Nintendo har utviklet det enda litt mer siden Wii Fit, og omgivelsene, det hele er nesten litt mer enn forventet. Godkjent av Nintendo!

Å se at Wii MotionPlus lever opp til sine forventninger er flott, og det er kanskje nettopp det som løfter spillet. Over Wii Sports. Mange av øvelsene, spesielt bordtennis og fekting, er virkelig morsomt å spille, mens andre sporter kan bli litt kjedelige, spesielt alene. Desverre tar det også litt tid for folk som er helt ”nye” til spillet å lære seg kontrollene til enkelte av øvelsene, og dermed blir ikke spillgleden den helt samme, og mestringsfølelsen kan bli litt borte. På tross av det er Wii Sports Resort nok et bra spill fra Nintendo, og enda bedre enn sin forgjenger, med Wii MotionPlus som kremen på toppen av kaka..

8/10

(Les mer...)

Spillanmeldelse: Colin McRae: DiRT 2

Mange sperret øynene opp for det gamle britiske spillutviklingselskapet Codemasters når de begynte Colin McRae-serien sin. Ikke minst da Colin McRae: DiRT ble utgitt i 2007. Samme år døde Colin McRae selv i en helikopterulykke, noe som selvfølgelig gjorde ting uvisst; for skulle Codemasters fortsette serien, eller ikke? Joda, i september 2009 kom konsollversjonene, og i desember kom PC-versjonen. Jeg har prøvd Colin McRae: DiRT 2 på PC!


Hele spillet bygger på at du er en upcoming ”chauffeur” som bygger karrieren sin og skal seire, for så å skaffe erfaring gjennom løp mot stadig tøffere motstand. Spillet har passe fine vanskelighetsgrader som gjør at man får følelsen av å mestre et nivå, for så å møte nye utfordringer jo lenger du kommer. Først er det Rokie (nybegynner), videre til pro (viderekommene), så er det All-Star som er vanskeligst.



Hele menyen setter deg inn i rollen som rallykjører. Sett fra førstepersonsperspektiv er menyen ”spredd” rundt i en liten turnebuss og du styrer menyen lett; det hele føles veldig oversiktlig kombinert med at rallyfølelsen allerede kommer her. Inne i bussen er det også en knapp som heter ”Outside”, som, ja, fører deg ut av bussen, til backstageområdet hvor bilen står. Rett og slett imponerende, for alt går helt glatt når du navigerer deg rundt i menyen. Alt er på plass. Til og med et turkart er på plass. Et verdenskart over racedestinasjoner hvor Dirt-touren går. Totalt er det ni destinasjoner som ”unlockes” etter hvert som du fullfører løp, og får XP, erfaring. Under hver destinasjon er det også ulike løp som unlockes. Disse løpene har variasjon i form av ulike løpstyper (Rally, Domination, osv.) og ikke minst ulike omgivelser. At destinasjonene er spredd over hele verden skaper variasjon, ikke minst av underlag. Selv savnet jeg en stund at det ikke var snø å finne, men hvor ofte er egentlig snø i rallyspill vellykket?

At spillet har lagt fokuset bort fra den gamle ”old school”-rallyen med Petter Solberg & co kan faktisk ha vært en fordel. Dette er X-games-rally med mer action, mer intensitet. Mer tilpasset den store massen, men allikevel er fortsatt rallyfølelsen der, og et spill så vel for rallyentusiaster, som for andre. Det føles underholdende, og er underholdende.
Utpå ”veien” er Colin McRae: DiRT 2 konge! Det er her spillet virkelig viser seg frem fra sin beste side. Enten man er nybegynner eller en viderekommen entusiast; det er utfordringer hele tiden. Banene er varierte, alt fra jungeltema til Londons gater, og at alt fungerer så perfekt, hver gang, gjør at man kan spille, spille og spille til man ikke orker å konsentrere seg mer. Selve styringen fungerer fint; du kan endre hvor følsomt det skal være og fungerer like bra fra piltaster til ekternt ratt, selv om piltaster føles litt enklere. Det er ingen bilsimulator, istede fokuseres det på spenning og moro bak rattet, og takk for det! I bilen har du også med deg en kartleser som gjerne skriker litt om du skulle gjøre inn i en vegg, og du blir fortalt hver gang en sving vil komme og andre farer slik at det egentlig ikke er nødvendig å se på løypekartet på skjermen. Lyd og musikk generelt i DiRT 2 fungerer greit, og er verken mer eller mindre enn forventet.



Det jeg personlig fant størst minus ved var de laaaange innlastningsmenyene. *Gjesp* For hver gang du skal delta i et løp, eller er ferdig med et løp og skal tilbake til turnebussen, tar det altfor lang tid og muligens lenger tid enn det tar for deg å lese både den lange spillanmeldelsen vår av Super Samsh Bros. og Sports Island (link). Det er her du virkelig kjenner konsekvensene av at spillet har såpass bra grafikk.
I forhold til sin forgjenger er DiRT 2 dobbelt så detaljerikt, noe som tredje generasjon av spillmotoren EGO sørger for. EGO ble også brukt i ener’n, men dette er en helt ny og forbedret versjon. Allerede i introen til spillet blir man kjent med den strålende grafikken som bekreftes når du så går videre til menyen. Selve løpsdelen er så detaljerik og bra, og det er intet mindre enn vakkert å se på. Det visuelle er det strålende, og du ser blant annet hvordan bilene blir skadet når de kræsjer. Støv som fyker opp bak bilen og de naturtro detaljene gjør at grafikken i DiRT 2 ikke står noe tilbake i forhold til forgjengeren, snarere tvert imot har den mye bedre grafikk.



Jeg har ikke prøvd Multiplayer-funksjonen, men man MÅ ha en Live-konto til spillet, og tilkoblingen der gjør at man mottar forskjellige trivia om hva som var den mest spilte løypa, og lignende. Siden man blir logget inn på Live når man starter spillet vil jeg tro at multiplayerdelen vil være enkel og grei, og behovet for å ha en Live-konto er bare en fordel for spillet og spillopplevelsen du får.

De mange forskjellige rallyrelaterte øvelsene skaper variasjon i et spill som passer for både viderekommene og nybegynnere. Uti løypa opplever man fantastiske grafiske omgivelser på noen veier man aldri føler seg helt trygg på! Dessverre har spillet litt lange innlastningsmenyer, fra den spennende menyen i turnebussen til du er på veien, men så er det en estetisk nytelse når du endelig er bak rattet…
Lange innlastningsmenyer ”dreper” nesten spillgleden, men jeg kan ikke gi noe annet enn 9/10; det beste rallyspillet til PC per dags dato!

9/10
(Les mer...)

Spillanmeldelse: Super Mario Galaxy 2

Sent i 2007 ga Nintendo ut det lenge avventede spillet SUPER MARIO GALAXY, et spill som ble hyllet av publikum og kritikere for dets fantastiske gameplay, den vidunderlige kreativiteten og den utrolige vanskelighetsgraden. Spillet ble hyllet som noe av det beste Wii hadde å tilby, kanskje til og med det beste. Super Mario Galaxy var alt en spillopplevelse på Wii skulle være, og da Nintendo offentligjorde at de jobbet på en oppfølger, var det stor grunn til å glede seg. Men så kom spørsmålet; kunne Nintendo virkelig slå Super Mario Galaxy med en oppfølger, eller hadde de allerede laget det beste spillet de hadde å tilby?



Starship Mario - ombord på Marios eget romskip

Super Mario Galaxy 2 åpner nok en gang med at Bowser, nå i planet-stor størrelse, kidnapper Prinsesse Peach. Dette resulterer nok en gang i at Mario må ut på en vidstrakt rundtur i forskjellige galakser for å redde henne. Men allerede her begynner forskjellene å melde seg; denne gangen har du ditt eget skip, og måten du manøvrerer deg fra verden til verden er blitt mer logisk; du trenger ikke løpe så mye rundt til forskjellige observatorier som man gjorde i eneren; her hopper du på en plattform, og styrer skipet ditt til forskjellige verdener, galakser, osv.

Også er det galaksene da… Her har Nintendo, med Miyamoto i spissen, øst på med all sin kreativitet. Banene er så likt Nintendo, og noe som vi enkelt kan påstå at man ikke har sett maken til før! Disse banene er så vidt forskjellige og man må ofte tenke både logisk og kreativt for å løse dem. I tillegg er det de små trekkene som binder alt sammen og gjør spillet til noe helt utrolig.

Første gang du starter opp Super Mario Galaxy 2 er helt fantastisk; åpningsscenen er kortere enn den i eneren, men det fungerer flott fordi nå kan du kontrollene. På under 5 minutter er Prinsessen kidnappet, Mario har sitt eget romskip og du er på vei etter Bowser. Uheldigvis er det her problemene begynner; de første banene minner altfor mye om det første Super Mario Galaxy-spillet. Det var her jeg [WatchingPreacher] begynte å bli nervøs - kom dette spillet til å bli altfor likt det første? Vel… Jeg tok feil. De første galaksene var veldig like eneren, helt til Yoshi kom inn i bildet. Fra det punktet endret alt seg, og jo lenger inn i spillet du kommer, jo mer skiller det seg ut fra eneren, på nærmest alle måter.



Nintendo har med Super Mario Galaxy 2 forbedret alt det som ikke helt virket i eneren: kontrollene virker mer strømlinjeformet, grafikken er merkbart bedre, spillet er fortsatt full av fantastisk kreativitet, og alt har blitt en vidunderlig miks av gammelt og nytt. Det eneste vi har å klage på er kontrollene når Mario svømmer, men midt oppe i alt det andre fantastiske blir det en altfor liten ting å trekke ned på.

10/10


Anmeldt og skrevet av Watching Preacher og Vision_Tech (Les mer...)

Anmeldelse; Heavy Rain

Heavy Rain er et av de mest fantastiske, unike spillene jeg noen gang har hatt gleden av å spille. Gameplayet er noe man aldri har sett før, og utviklerne har laget en nærmest perfekt cinematisk spill-opplevelse med denne interaktive thrilleren der spilleren får kontrollen over 4 karakterer; alle med hver sin kobling til The Origami Killer, en seriemorder som herjer i byen de bor i.

Du begynner som Ethan Mars. Arkitekt. Familiemann. Far til to. Men ting går fort galt; en tur på kjøpesenteret fører til at Ethan mister den ene sønnen sin, Jason, i en bilulykke som også fører til at han går i koma.

To år senere er Ethan skilt, og The Origami Killer har herjet i byen en stund. Vi plukker han opp når han er på vei til å hente den andre sønnen sin, Shaun, som er innesluttet og trist. Livet går rett og slett ikke så bra. Leiligheten er nitrist, og selv om Ethan prøver sitt beste er det sjeldent godt nok; Shaun vil bare se på TV.

Videre går historien til Jayden Norman, en FBI-etterforsker sendt for å hjelpe til med saken om The Origami Killer. Han leter etter spor ved hjelp av ARI, en finurlig liten teknologisk duppedit som fungerer ved hjelp av et par briller og en hanske. Den lager en slags virtuell verden med skrivebord, leter etter forskjellige spor, er koblet til alle mulige databaser og kan også brukes til å leke litt med. På politistasjonen er det dessverre lite hjelp å få; ingen er særlig fornøyd med å få hjelp av FBI. De er ganske sikre på at de klarer dette selv.

Nest sist har du Scott Shelby - en privatdetektiv leid av ofrenes familier til å etterforske saken om The Origami Killer.
Den siste karakteren er en journalist ved navn Madeline Paige. Du må spille en stund før du møter denne karakteren, derfor velger jeg å holde noen detaljer skjult.

Den første delen av spillet kan virke litt småtreg. Man blir vant med det nye kontrollsystemet, hvor du holder R2 for å gå og endrer vei med venstre stikke, simulerer handlinger med høyre stikke og noen ganger bruker forskjellige knapper; enten holder dem inne i riktig rekkefølge eller trykker på dem fort ettersom de kommer opp på skjermen. Sistnevnte blir ofte brukt i frekventiske kampscener. Denne delen av gameplayet er ikke revolusjonerende, men den fungerer fantastisk godt i denne sammenhengen. Du får aldri følelsen av button-mashing her; alt er gjort med vilje, for å skape den nødvendige stemningen.

Grafikken i spillet er rett og slett fantastisk. Noen ting så litt merkelige ut, men dette er noe ingen spill kommer seg godt nok unna. Stemningen, settene og menneskene du møter, er fantastisk animert og det føles faktisk som om du lever deg inn i en annen verden. Du er virkelig disse karakterene. Her hjelper selvsagt også den fantastiske musikken på. En ting kan man være sikker på; skaperne av Heavy Rain vet alltid hvordan de vil at du skal føle deg. Enten det er frykt, spenning, rus, smerte eller disorientert så er du der - rett ved siden av karakteren.

Noe som hjelper sinnsykt til denne opplevelsen er de 2-3 første timene av spillet. Som mange andre har sagt, og som jeg sier igjen; spillet starter litt småtregt. Men tro meg; det er helt nødvendig. Det er rett og slett gjort slik at du ikke skal spille karakterene - du skal bli kjent med dem. Være dem. Forme dem. Og det er akkuratt det første del av spillet dreier seg om. Det er også ekstremt nødvendig for at historien skal virke som den gjør.

Og historien, lesere. Det er her spillet vinner over alle andre spill jeg noensinne har spilt. Folk som kjenner meg eller som leser mine anmeldelser har sikkert skjønt at jeg er en sucker for en skikkelig god thriller. Se7en, Fight Club, Zodiac - jeg elsker de alle. Spesielt fete blir de når man kaster inn en seriemorder. For er det en ting jeg er mer glad i enn thrillere, så er det historier (bøker, filmer, spill, tegneserier) med seriemordere i seg. Og Heavy Rain er nok en av de beste thrillerne, seriemorder eller ikke seriemorder, som jeg noensinne har hatt gleden av å oppleve.

Heavy Rain er et ekstremt cinematisk spill. Det føles egentlig som en gigantisk cut-scene, hvor du kan være med på å manipulere utfallet. Spillet brilijerer med en genial historie, fantastisk musikk, flott grafikk og et unikt kontrollsystem. Settene og stemningen i spillet er akkuratt slik det skal være; de store menneskemengdene som du noen ganger møter på oppfører seg realistisk, og stedene du er virker ekte. Heavy Rain et rimelig kort spill som du kan fullføre på et par dager hvis du virkelig vil. Men historien er så god og følelsen spillet gir deg er fantastisk, så det er virkelig ikke et minus. Heavy Rain er rett og slett en av de beste, historiedrevne spillopplevelsene jeg noensinne har hatt. I tillegg har spillet 16 forskjellige slutter så det er kanskje verdt å spille det igjen, bare for å se hvordan det kunne gått.

Det er ikke mulig å stå fast i Heavy Rain. Det er heller ikke en game over-skjerm; dør en av karakterene dine, fortsetter spillet og historien uavhengig. Du kan miste forskjellige spor og deler av historien ved at en av hovedkarakterene dør, men du kan også gå tilbake og spille kapittelet om igjen og endre utfallet slik du vil.

Alt i alt er Heavy Rain et nærmest perfekt spill. Det eneste problemet er med kontrollsystemet, som noen ganger kan virke irriterende og ekkelt. Men tro meg; du venner deg til det etterhvert som du kommer videre i spillet. Heavy Rain er et cinematisk spill - det er et spill du spiller en gang, og så legger bort. Til det er det et fantastisk spill, men det er litt kort og synd at spillet på en måte er «ferdig» etter å ha spilt gjennom det en gang.

Til tross for sine små, små feil gir jeg Heavy Rain toppkarakter, rett og slett fordi det fortjener det. Den fantastiske historien veier nemlig opp for absolutt alle småfeil du noensinne kan komme til å finne.

10/10
(Les mer...)

Filmanmeldelse: Shutter Island

På Shutter Island er den ingen nåde, og derfor heller ingen åpningssekvens. Vi blir kastet midt inn i handlingen; Marshallene Teddy Daniels og Chuck er på en båt. Rundt dem er det en hel del vann og en stor, tjukk tåke. Kapteinen på skipet forteller at en stor storm er i gjære. Det er her alt begynner; fra første scene i filmen vet vi at her er det noe galt. Noe er ikke helt som det skal. Marshallene diskuterer saken; en morderisk og livsfarlig pasient har rømt fra cellen sin på Shutter Island, et sinnsykehus som bare tar de farligste og verste pasientene; de som ingen andre vil ha. Men det viser seg snart at det er ikke bare fanger som skjules på Shutter Island. Jo dypere Teddy og Chuck graver, jo mindre hyggelig og perfekt virker Shutter Island. Ting er virkelig ikke som de skal være her, og det virker som om alle vet det; fra sjefene til sykepleierne. En konspirasjon er skjult, gjemt under den ellers flotte overflaten. Og nå er det opp til Teddy og avsløre den.


Shutter Island er en nærmest perfekt thriller, hvor alle involvert får vist hvordan man best kan trimme filmmusklene. I regi av Martin Scorsese briljerer alle skuespillerne; fra de kjente og kjære (Leonardo DiCaprio som Teddy Daniels til Ben Kingsley som nestsjefen på øya) til de nye og «ukjente» (Mark Ruffalo som Chuck til Jackie Earle Haley som en av fangene på øya). Alle er fantastiske i hver enste scene de dukker opp i; det er virkelig ikke en dårlig skuespiller i denne filmen. Alle rollene blir spilt perfekt, fra sykeplerere og leger, til pasienter og hovedroller. Skuespillerne leverer alt de kan, og mer til. Alt skuespillet føles naturlig, og det var faktisk ikke en gang i filmen hvor jeg tenkte på Leonardo DiCaprio som Leonardo DiCaprio; helt fra første scene var han Teddy Daniels, selv før han rakk å introdusere seg selv.

Scorsese viser igjen at film er noe han takler godt, selv om han er godt inne i 60-åra. Han trimmer filmmusklene sine og leverer en flott psykologisk thriller med en helt fantastisk historie og oppbygging. I begynnelsen, når vi opplever blink med informasjon om Teddy’s fortid, vet vi at Teddy er en mann som sliter. Du skal være bra dyktig når du klarer å fortelle en hel bakgrunnshistorie og gjøre den ekstremt interessant ved hjelp av små blink i fortiden. Det er ofte ting som trigger disse blinkene; ting som ikke gir mening helt med en gang. Helt til vi blir forklart, av Teddy selv, hva fortiden hans innebar. Men når vi får disse forklaringene gir det mening.

En annen ting jeg vil dra fram er migrene-scenen i filmen. Teddy lider av en hodepine som etterhvert går over til migrene. Og måten denne sekvensen er filmet, regissert og klippet sammen på er ikke mindre enn genial. Skjermen blir pulserende hvit, musikken er lav og dyster, Teddy er i store smerter og de andre karakterene hjelper ham. Virkelig en av de peneste scenene og se på; her har Scorsese kontroll!

Settene i filmen er et mesterstykke; ikke en gang tviler du på at vi er i 50-tallet, på Shutter Island, i en nazileir eller hjemme hos Teddy. Farvene, stemingen, settene, kostymene og musikken passer perfekt. Scorsese har gjennom hele filmen full kontroll over historien; når skal ting bli avslørt, hvor mye; alt er nøye gjennomtenkt slik at publikumet ikke skal forstå hele sammenhengen. I tillegg til den store twisten har filmen en helt fantastisk slutt, noe som drar den opp til høyeste karakter. Filmer med en så stor twist som denne kan fort blitt småpatetisk om slutten ikke leverer. Men i Shutter Island er slutten prikken over i'en. Det er fullbyrdelsen av karakteren som vi har blitt kjent med over 2 timer.

Scorsese har igjen truffet innertier med Shutter Island. Med seg på ferden har han en haug med fantastiske skuespillere og med en velgjort historie lager han en psykologisk thriller med en fantastisk slutt som du rett og slett ikke har råd til å miste!
(Les mer...)

Spillanmeldelse: Trackmania Nations Forever!

Gratis bilspill med akrobatikk? Ja, takk!


Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg ikke oppdaget denne spillserien før i mai hvor jeg startet å nedlaste spillet. På ulike nettsteder hadde jeg sett skjermbilder hvor det var herlig grafikk, og best av alt, det var gratis! Det tok en stund å laste det ned, men jeg fikk til slutt startet setupen og installert spillet. Full av forventning startet jeg opp spillet. Men i og med at det var gratis så kunne jeg heller ikke vente et helt perfekt spill.

Først måtte jeg selvfølgelig lage en account, noe som ikke gikk fort og greit. Når den var opprettet så møtte et slags skrivebord meg hvor det var et eget vindu hvor det norske communityen var og hvor man kunne snakke med andre spillere. Dette var jo helt greit, for selv synes jeg det kan være greit hvis du vil snakke med andre uten at du må være i spillet for å snakke. Så de skal ha pluss for å integrere dette inn i spillet.
På dette skrivebordet hadde jeg flere muligheter og jeg startet med den øverste, nemlig singel player. Så valgte jeg omsider en bane, blant de letteste banene.
Å laste banen tok i lange tiden og plutselig var jeg klar. Selv om du bruker piltastene var det en utrolig følelse å styre bilen, i og med at jeg aldri hadde prøvd Trackmaniaspillene før.
Grafikken var det første jeg tenkte på, for den var helt fantastisk til å være et gratis spill! Virkelig imponerende. Banen jeg prøvde var kreativ og vanskelig å kjøre første gang, men etter hvert ble det ganske lett å slå den CPUstyrte motstanderen din. Jeg prøvde også de vanskeligere banene, og jeg må si at du må jobbe mye med et par av banene. Hopp og looper er det som gjør at mange baner er vanskelige, noe som kan være frustrerende når du ikke får til. I alt kan du bryne deg på 65 baner med forskjellig vanskelighetsgrad!

Men du kan også prøve å lage din egen bane i editoren. Selv har jeg gjort det, og den banen må jeg si at jeg selv synes ble vanskelig(!) men jeg kom meg igjennom den etter hvert. Utrolig morsomt egentlig. Og du kan også spille på din egen bane mot vennene dine eller online mot andre spillere. Her styrer du virkelig alt ned til minste detalj.

Også er det toppen av kaka, nemlig onlinedelen. Her kan du kjøre mot folk fra hele verden, og du kan kjøre i flere forskjellige modes og det er ganske mange som kan kjøre mot hverandre samtidig. Etter hvert som du får gode plasseringer klatrer du på en ranking, som viser hvem som er best! I onlinedelen kan du også kjøre baner som andre enn spillprodusenten har laget. Likte du ikke singelplayermoden så ikke slå av spillet. Prøv heller onlinedelen som jeg mener er noe av det beste med spillet. Anbefales.

Med andre ord skjønner du kanskje at jeg er svært begeistret for dette spillet. Det gir deg flott grafikk, god kjøreopplevelse, uttalige kreative baner og det beste av alt, det er gratis! Dette er et spill som du kan spille i lang tid uten å gå leiog på bakgrunn av at det er gratis så gir vi spillet i karakter 9/10. Denne spillserien kommer til å få mange nye fans hvis de fortsetter slik. Så jeg sier bare: last det ned og nyt det….

Nedlastning: Klikk her (gratis)

Karakter:9/10

Les også: Trackmania DS
(Les mer...)