Det er få filmer som blir laget i dag hvor regissøren og manusforfatteren får lov til å fortelle den historien han eller hun vil, uavhengig av penger, diverse krav fra studioene, og lignende. Enten så klager de over at dette koster for mye, at filmen beveger seg sakte, og kanskje ikke har en normal, a-til-b-lignende historie. Dette gjør at filmen blir vanskelig å promotere, for studioene vet ikke helt hvem som vil se filmen, og de kan ikke røpe masse uten å røpe alt. Det er derfor slike filmer ofte blir til utenfor de store Hollywood-studioene - dette har gitt oss en del fantastiske filmer, som (500) Days of Summer og Moon for å nevne to. Men Darren Aronofsky, mannen bak "Pi" og "Requiem for a Dream" er tydeligvis en fyr studioene stoler, eller i hvert fall har tro, på. 20th Century Fox, Regency og Warner Brothers slo seg nemlig sammen om å lage Darren Aronofskys tredje film, "The Fountain". Og for en film det har blitt!
Som sagt, så er det vanskelig å lage små, følelsesladde karakter-dramaer i Hollywood; det er lettere å selge en stor actionfilm som Transformers, enn en film som beveger seg sakte, og får deg til å tenke over de virkelig store spørsmål i livet. Dette er nok fordi de fleste ser på film for å "rømme" fra virkeligheten, og det blir da vanskelig å selge filmer som sier noe om det virkelige liv - vi vil heller se store roboter slåss enn å bli fortalt en historie om en forferdelig skilsmisse, eller hvordan et kjærlighetsforhold går ad undas. Men det er noen få som får lov til å holde på slik som de vil - blant disse er nok Darren Aronofsky, David Lynch og Lars von Trier kanskje mest kjent; alle tre kan lage forvirrende filmer, som ofte får deg til å tenke over hva vår eksistens egentlig betyr, gjerne i det større bildet som er universet. Alle tre er opptatt av store temaer, og disse temaene går gjerne igjen i alle filmene deres. Samtidig er de flinke til å la oss bli godt kjent med karakterene i filmene deres, noe som gjør det enda verre for oss å se på hvis ting blir forferdelige, hvis noe går galt.
Det var dette som virkelig satte Darren Aronofsky på kartet. Han regisserte først "Pi", en psykologisk thriller, i 1998, før mesterverket "Requiem for a Dream" kom i 2000. "Reqiuem for a Dream" er den mest kjente filmen hans, og den blir gjerne anbefalt både i hytt og pine når du først beveger deg vekk fra all mainstream-filmen, og begynner å fokusere på uavhengige produksjoner, små, utenlandske filmer og karakter-dramaer.
Men tilbake til "The Fountain", filmen Aronofsky fulgte opp "Requiem for a Dream" med. For det er virkelig en magisk film, på helt andre måter enn noe av det han laget tidligere. Med Hugh Jackman i hovedrollen, blir vi fortalt en historie, en fabel, som strekker seg fra Spania på Colombus' tid, til nåtiden og til fremtiden (eller?). Det er en historie om liv og død, om mennesker og om Maya-kulturens myter. Det er en poetisk historie, en uredd historie, en historie som vet hvor den vil, og ikke har noe hastverk med å komme seg dit, selv om filmen bare varer i rundt 90 minutter. Det er en fabel om liv, død og kjærlighet - de tre mest aktuelle temaene i hvert eneste menneskes liv. Mange andre ville laget en røre ut av nettopp denne historien, men med fast hånd om regien klarer Aronofsky å formidle fortellingen på en måte som ikke over-simplifiserer eller over-kompliserer - Aronofsky tar oss med, men vi må selv tenke, se etter en mening, se etter en løsning. Aronofsky gir oss hva som skjer, men hvorfor, hvordan? Det er spørsmål vi må finne svar på selv, nettopp fordi det er svar som er individuelle for enhver person. Dette er en film som baser i symbolikk, metaforer og andre filmatiske virkemidler, men det gjør den ikke annet enn vidunderlig; du trenger ikke tolke filmen for å ha glede av den, men hvis du har lyst er det masse å tolke.
Aronofsky har gjort en god jobb her, både med manuskript og den stødige regi-hånden han er så begavet med. Hugh Jackman er fantastisk; han bærer hele filmen på sine skuldre, og han gjør det aldeles perfekt. De andre birollene er knall de også, men det er Hugh Jackman som skinner, og han viser her at han er fullt kapabel til å spille i en film som bryr seg mer om karakterene og deres følelser enn hvor mye skade de kan utføre på tøffest mulig måte.
"The Fountain" er en nydelig regissert fabel, en hyllest nærmest, til og om liv, død og kjærlighet. Den utforsker viktige temaer, og den gjør det på en ytterst fantastisk måte. Jeg innser at det her ble veldig vagt, men jeg vil så absolutt ikke ødelegge noens opplevelse av denne filmen ved å fortelle for mye, så da får det heller bli vagt - det spiller ingen rolle. Hovedpoenget mitt er at denne filmen er helt utrolig; den har en knall historie, fantastiske skuespillere og en stødig regihånd som har et godt grep rundt hele fortellingen. I tillegg har den et helt fantastisk soundtrack, og spesialeffekter som tar pusten fra deg. Dette er rett og slett en film du bør få med deg, og det er synd at den er så forbigått i film-sammenhenger.
10/10
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar