Spillanmeldelse: Gran Turismo 5

Etter å ha brukt opp et budsjett på 360 millioner kroner, er verdens femte dyreste spillproduksjon gjennom tidene klar til å tøye grenser på PlayStation 3…




Sagaen om utsettelser på utsettelser tok en overraskende vending da Pholyphony Digital endelig kunne melde at de hadde ferdigutviklet Gran Turismo 5. Kanskje er det ikke så rart at utviklerne har brukt litt tid på å lage spillet som inneholder over 1000 biler og rundt 70 baner. Med andre ord er det nok å ta av.

Det er tydelig å se at man har prøvd å ha et variert mangfold i spillet. Ikke bare er det et stort mangfold av biler og baner, men også flere ulike disipliner har blitt inkludert. I tillegg til å kunne suse rundt på en racingbane har man også inkludert både rally, NASCAR og gokart. Kvantitet fremfor kvalitet er det noe som heter – og det beskriver litt av Gran Turismo anno 2010.



Spillet er fantastisk vakkert å se på, særlig når du ser på reprisene av løpene. Bilene er realistiske å styre, og bilene i seg selv er så detaljrike og grafisk lekre at man nesten glemmer alt som er rundt. Kvantitet fremfor kvalitet skinner dessverre igjennom i andre deler av spillet hvor grafikken heller er middelmådig. Noen baner er fantastisk vakre og realistiske; her imponerer Gran Turismo særlig i rallydelen, både på snø og grus, mens andre baner i spillet ikke imponerer like mye etter over fem år med utvikling. Soundtracket til spillet er heller ikke noe å hoppe i taket for, men nå er det heldigvis ikke et musikkspill heller.

Det som skiller Gran Turismo fra andre bilspill er mangfoldet, og du må også bruke mangfoldet av ulike biler for å klare mangfoldet av baner. Den fordømte, lange GT Mode’n virker ikke frustrerende lang når du hele tiden må variere i utvalget av biler og trimme for eksempel en ny Mini Cooper til neste spesialrace. Innimellom må du variere med litt NASCAR, rally og gokart for å heve level’et ditt, og med det unngår du følelsen av å ha sett alt. Du blir hele tiden sulten på mer, uavhengig av antall timer du har spilt.



Mangfoldet er stort i Gran Turismo 5, men skulle du en eller annen gang bli mett – da kan du lage egne baner i Course Maker. Onlinedelen samt denne delen har vi dog ikke testet.

Helhetsinntrykket vi sitter igjen med etter å ha spilt Gran Turismo 5 i noen timer er godt. Et stort mangfold blir hjertelig tatt imot, selv om det går litt utover kvaliteten i andre deler av spillet. På sitt beste er derimot Gran Turismo 5 fantastisk bra, og serverer deg den realismen du forventer. Spillet er like avhengighetsdannene slik forgjengeren var, og selv om spillet ikke er noen revolusjon, tilfører Pholyphony Digital et fantastisk vakkert spill til spillåret 2010.

9/10
(Les mer...)

Spillanmeldelse: Wii Sports Resort

Selv om de fleste Wii-maskiner var bundlet med Wii Sports da det kom ut ble det en stor suksess. Det var et spill som viste retning; et spill som skulle fenge alle. Nintendo Wii er en spillkonsoll som kan fenge alle, og det skulle dette spillet vise. For en stund tilbake kom oppfølgeren Wii Sports Resort ut, og dette er ikke noen lillebror!



Ikke ulikt Sports Island er vi på en tropisk øy, som vi i intro’en lander på med en fallskjerm første gang. På øya finnes det hele tolv ulike øvelser, der Wii Sports hadde fem. Fekting, wakeboarding, frisbee, bueskyting, basketball, bordtennis, golf, bowling, vannskuter, paddling, sykling og ”luftakrobatikk” er det som skal underholde både deg og meg, og alle andre som prøver spillet. Nytt for året er Wii MotionPlus som skal gi nøyaktige slag på bordtennisballen, og ikke minst gi fekting på spill en helt ny dimensjon. Nintendo har altså klart i teorien å gjøre Wii Sports Resort til et bedre spill enn forgjengeren, men fungerer det like bra i praksis?

Golf og bowling var også med i det foregående spillet, og fungerer og ser helt likt ut som i Wii Sports. Golfbaner der det deriomt to av denne gangen; en ny og den gamle fra Wii Sports. Begge disse to spillene fungerer greit, akkurat som i Wii sports.

Bueskyting er derimot nytt og en av øvelsene jeg har personlig har litt mer sansen for en visse andre. Her brukes det presisjon når du skal stramme bua og skyte mot blinken, og et ålreit minispill, både alene og med flere. Nintendo har også valgt å bevege seg uti vannet denne gangen med både vannskuter, paddling og wakeboarding. Etter å ha spillt alle tre øvelsene sitter jeg igjen med at jeg syntes Wakeboarding var morsomst. På disse øvelsene er det ikke så helt enkelt i starten, og det tar litt tid før man venner seg til kontrollen. Eksempelvis har man lett for å svinge veldig når man vil svinge, særlig i kanoen. For å være helt ærlig; da Watching Preacher og jeg spilte mot hverandre tok det en stund før i det hele tatt noen av oss kom i mål. Etter hvert som man får blitt ”venn” med kontrollen, blir dette tre artige småspill!

Sykling på den tropiske øya kan også være frustrerende til tider, men også gøy. Du sykler rundt øya ved å bevege Nunchucken og Wii Remoten vekselvis opp og ned, og ikke vær overrasket om Nintendo har lagt inn (?) en liten detalj, hvis du i mellomgangen mellom broa og veien skulle dette utfor et stup! Sykling er kanskje den øvelsen som kan oppleves som mest stallutfyller, og er det kanskje også. På basketbanen begynner spillet å bli mer pirkete, for når du skal kaste flest mulige baller ned i en kurv har man lett for å bli litt sløvete, men det tillater ikke kontrollen; du må alltid fullføre bevegelsene hopp-og-kast. Så kommer et av spillets mer kjedelige spill; luftakrobatikk. Også her med presisjon, skal du styre et fly på samme måte som du lekte med plastfly når du var 5 år gammel. Du møter også oppe i lufta flere av de mange Mii-ene på øya i fallskjermuthopping.



Frisbee er en interessant sport innen spilltitler. Ikke minst Frisbee Golf har gitt sine inntrykk etter sin opptreden i Big Beach Sports. Der de aller fleste øvelsene har gått greit etter litt øving over tid, blir dette lett litt ødeleggende for moralen. Det er nemlig ikke så altfor enkelt å treffe ulike mål på banen med full presisjon; enten drar frisbeen rett til høyre, ellers så blir det dessverre altfor langt. Etter et par runder får man mer deisen på det, men når man kommer fra til ”hullet”, da er det ikke så lett å treffe. Når man får det til er det derimot artig; man har fått til en skikkelig presisjonsøvelse!

Så kommer spillets godbiter; bordtennis og fekting. Bordtennis blir en helt ny opplevelse på dette spillet. På tidligere spill som Table Tennis var det ikke den samme følelsen når man spilte bordtennis, grunnet at kontrollens presisjon ikke alltid var like bra. Denne gangen får man derimot mye mer ut av en slik øvelse; du spiller med mer presisjon og etter hvert som du møter hardere motstand må du ta i bruk ”spesialtriks”. Fekting er etter min mening spillets beste øvelse, både som enspiller og mot en duellant. Det er lett og lære, og alles drøm om presisjonsfekting i et spill går i oppfyllelse. I starten er det i grunn bare å veive kontrollen fram og tilbake, men etter hvert som motstanden hardner til, kan det være en fordel med litt mindre veiving. Uansett er begge deler morsomt; du kan ha det moro med en venn, eller dere kan utkjempe en mer seriøs ”battle”. Bare å se at sverdet på skjermen gjengir bevegelsene dine med fabelaktig presisjon er gøy å se.



Grafikken har Nintendo beholdt på sin sjarmerende måte. Faktisk kan det se ut som Nintendo har utviklet det enda litt mer siden Wii Fit, og omgivelsene, det hele er nesten litt mer enn forventet. Godkjent av Nintendo!

Å se at Wii MotionPlus lever opp til sine forventninger er flott, og det er kanskje nettopp det som løfter spillet. Over Wii Sports. Mange av øvelsene, spesielt bordtennis og fekting, er virkelig morsomt å spille, mens andre sporter kan bli litt kjedelige, spesielt alene. Desverre tar det også litt tid for folk som er helt ”nye” til spillet å lære seg kontrollene til enkelte av øvelsene, og dermed blir ikke spillgleden den helt samme, og mestringsfølelsen kan bli litt borte. På tross av det er Wii Sports Resort nok et bra spill fra Nintendo, og enda bedre enn sin forgjenger, med Wii MotionPlus som kremen på toppen av kaka..

8/10

(Les mer...)

Spillanmeldelse: Colin McRae: DiRT 2

Mange sperret øynene opp for det gamle britiske spillutviklingselskapet Codemasters når de begynte Colin McRae-serien sin. Ikke minst da Colin McRae: DiRT ble utgitt i 2007. Samme år døde Colin McRae selv i en helikopterulykke, noe som selvfølgelig gjorde ting uvisst; for skulle Codemasters fortsette serien, eller ikke? Joda, i september 2009 kom konsollversjonene, og i desember kom PC-versjonen. Jeg har prøvd Colin McRae: DiRT 2 på PC!


Hele spillet bygger på at du er en upcoming ”chauffeur” som bygger karrieren sin og skal seire, for så å skaffe erfaring gjennom løp mot stadig tøffere motstand. Spillet har passe fine vanskelighetsgrader som gjør at man får følelsen av å mestre et nivå, for så å møte nye utfordringer jo lenger du kommer. Først er det Rokie (nybegynner), videre til pro (viderekommene), så er det All-Star som er vanskeligst.



Hele menyen setter deg inn i rollen som rallykjører. Sett fra førstepersonsperspektiv er menyen ”spredd” rundt i en liten turnebuss og du styrer menyen lett; det hele føles veldig oversiktlig kombinert med at rallyfølelsen allerede kommer her. Inne i bussen er det også en knapp som heter ”Outside”, som, ja, fører deg ut av bussen, til backstageområdet hvor bilen står. Rett og slett imponerende, for alt går helt glatt når du navigerer deg rundt i menyen. Alt er på plass. Til og med et turkart er på plass. Et verdenskart over racedestinasjoner hvor Dirt-touren går. Totalt er det ni destinasjoner som ”unlockes” etter hvert som du fullfører løp, og får XP, erfaring. Under hver destinasjon er det også ulike løp som unlockes. Disse løpene har variasjon i form av ulike løpstyper (Rally, Domination, osv.) og ikke minst ulike omgivelser. At destinasjonene er spredd over hele verden skaper variasjon, ikke minst av underlag. Selv savnet jeg en stund at det ikke var snø å finne, men hvor ofte er egentlig snø i rallyspill vellykket?

At spillet har lagt fokuset bort fra den gamle ”old school”-rallyen med Petter Solberg & co kan faktisk ha vært en fordel. Dette er X-games-rally med mer action, mer intensitet. Mer tilpasset den store massen, men allikevel er fortsatt rallyfølelsen der, og et spill så vel for rallyentusiaster, som for andre. Det føles underholdende, og er underholdende.
Utpå ”veien” er Colin McRae: DiRT 2 konge! Det er her spillet virkelig viser seg frem fra sin beste side. Enten man er nybegynner eller en viderekommen entusiast; det er utfordringer hele tiden. Banene er varierte, alt fra jungeltema til Londons gater, og at alt fungerer så perfekt, hver gang, gjør at man kan spille, spille og spille til man ikke orker å konsentrere seg mer. Selve styringen fungerer fint; du kan endre hvor følsomt det skal være og fungerer like bra fra piltaster til ekternt ratt, selv om piltaster føles litt enklere. Det er ingen bilsimulator, istede fokuseres det på spenning og moro bak rattet, og takk for det! I bilen har du også med deg en kartleser som gjerne skriker litt om du skulle gjøre inn i en vegg, og du blir fortalt hver gang en sving vil komme og andre farer slik at det egentlig ikke er nødvendig å se på løypekartet på skjermen. Lyd og musikk generelt i DiRT 2 fungerer greit, og er verken mer eller mindre enn forventet.



Det jeg personlig fant størst minus ved var de laaaange innlastningsmenyene. *Gjesp* For hver gang du skal delta i et løp, eller er ferdig med et løp og skal tilbake til turnebussen, tar det altfor lang tid og muligens lenger tid enn det tar for deg å lese både den lange spillanmeldelsen vår av Super Samsh Bros. og Sports Island (link). Det er her du virkelig kjenner konsekvensene av at spillet har såpass bra grafikk.
I forhold til sin forgjenger er DiRT 2 dobbelt så detaljerikt, noe som tredje generasjon av spillmotoren EGO sørger for. EGO ble også brukt i ener’n, men dette er en helt ny og forbedret versjon. Allerede i introen til spillet blir man kjent med den strålende grafikken som bekreftes når du så går videre til menyen. Selve løpsdelen er så detaljerik og bra, og det er intet mindre enn vakkert å se på. Det visuelle er det strålende, og du ser blant annet hvordan bilene blir skadet når de kræsjer. Støv som fyker opp bak bilen og de naturtro detaljene gjør at grafikken i DiRT 2 ikke står noe tilbake i forhold til forgjengeren, snarere tvert imot har den mye bedre grafikk.



Jeg har ikke prøvd Multiplayer-funksjonen, men man MÅ ha en Live-konto til spillet, og tilkoblingen der gjør at man mottar forskjellige trivia om hva som var den mest spilte løypa, og lignende. Siden man blir logget inn på Live når man starter spillet vil jeg tro at multiplayerdelen vil være enkel og grei, og behovet for å ha en Live-konto er bare en fordel for spillet og spillopplevelsen du får.

De mange forskjellige rallyrelaterte øvelsene skaper variasjon i et spill som passer for både viderekommene og nybegynnere. Uti løypa opplever man fantastiske grafiske omgivelser på noen veier man aldri føler seg helt trygg på! Dessverre har spillet litt lange innlastningsmenyer, fra den spennende menyen i turnebussen til du er på veien, men så er det en estetisk nytelse når du endelig er bak rattet…
Lange innlastningsmenyer ”dreper” nesten spillgleden, men jeg kan ikke gi noe annet enn 9/10; det beste rallyspillet til PC per dags dato!

9/10
(Les mer...)

Spillanmeldelse: Super Mario Galaxy 2

Sent i 2007 ga Nintendo ut det lenge avventede spillet SUPER MARIO GALAXY, et spill som ble hyllet av publikum og kritikere for dets fantastiske gameplay, den vidunderlige kreativiteten og den utrolige vanskelighetsgraden. Spillet ble hyllet som noe av det beste Wii hadde å tilby, kanskje til og med det beste. Super Mario Galaxy var alt en spillopplevelse på Wii skulle være, og da Nintendo offentligjorde at de jobbet på en oppfølger, var det stor grunn til å glede seg. Men så kom spørsmålet; kunne Nintendo virkelig slå Super Mario Galaxy med en oppfølger, eller hadde de allerede laget det beste spillet de hadde å tilby?



Starship Mario - ombord på Marios eget romskip

Super Mario Galaxy 2 åpner nok en gang med at Bowser, nå i planet-stor størrelse, kidnapper Prinsesse Peach. Dette resulterer nok en gang i at Mario må ut på en vidstrakt rundtur i forskjellige galakser for å redde henne. Men allerede her begynner forskjellene å melde seg; denne gangen har du ditt eget skip, og måten du manøvrerer deg fra verden til verden er blitt mer logisk; du trenger ikke løpe så mye rundt til forskjellige observatorier som man gjorde i eneren; her hopper du på en plattform, og styrer skipet ditt til forskjellige verdener, galakser, osv.

Også er det galaksene da… Her har Nintendo, med Miyamoto i spissen, øst på med all sin kreativitet. Banene er så likt Nintendo, og noe som vi enkelt kan påstå at man ikke har sett maken til før! Disse banene er så vidt forskjellige og man må ofte tenke både logisk og kreativt for å løse dem. I tillegg er det de små trekkene som binder alt sammen og gjør spillet til noe helt utrolig.

Første gang du starter opp Super Mario Galaxy 2 er helt fantastisk; åpningsscenen er kortere enn den i eneren, men det fungerer flott fordi nå kan du kontrollene. På under 5 minutter er Prinsessen kidnappet, Mario har sitt eget romskip og du er på vei etter Bowser. Uheldigvis er det her problemene begynner; de første banene minner altfor mye om det første Super Mario Galaxy-spillet. Det var her jeg [WatchingPreacher] begynte å bli nervøs - kom dette spillet til å bli altfor likt det første? Vel… Jeg tok feil. De første galaksene var veldig like eneren, helt til Yoshi kom inn i bildet. Fra det punktet endret alt seg, og jo lenger inn i spillet du kommer, jo mer skiller det seg ut fra eneren, på nærmest alle måter.



Nintendo har med Super Mario Galaxy 2 forbedret alt det som ikke helt virket i eneren: kontrollene virker mer strømlinjeformet, grafikken er merkbart bedre, spillet er fortsatt full av fantastisk kreativitet, og alt har blitt en vidunderlig miks av gammelt og nytt. Det eneste vi har å klage på er kontrollene når Mario svømmer, men midt oppe i alt det andre fantastiske blir det en altfor liten ting å trekke ned på.

10/10


Anmeldt og skrevet av Watching Preacher og Vision_Tech (Les mer...)

Anmeldelse; Heavy Rain

Heavy Rain er et av de mest fantastiske, unike spillene jeg noen gang har hatt gleden av å spille. Gameplayet er noe man aldri har sett før, og utviklerne har laget en nærmest perfekt cinematisk spill-opplevelse med denne interaktive thrilleren der spilleren får kontrollen over 4 karakterer; alle med hver sin kobling til The Origami Killer, en seriemorder som herjer i byen de bor i.

Du begynner som Ethan Mars. Arkitekt. Familiemann. Far til to. Men ting går fort galt; en tur på kjøpesenteret fører til at Ethan mister den ene sønnen sin, Jason, i en bilulykke som også fører til at han går i koma.

To år senere er Ethan skilt, og The Origami Killer har herjet i byen en stund. Vi plukker han opp når han er på vei til å hente den andre sønnen sin, Shaun, som er innesluttet og trist. Livet går rett og slett ikke så bra. Leiligheten er nitrist, og selv om Ethan prøver sitt beste er det sjeldent godt nok; Shaun vil bare se på TV.

Videre går historien til Jayden Norman, en FBI-etterforsker sendt for å hjelpe til med saken om The Origami Killer. Han leter etter spor ved hjelp av ARI, en finurlig liten teknologisk duppedit som fungerer ved hjelp av et par briller og en hanske. Den lager en slags virtuell verden med skrivebord, leter etter forskjellige spor, er koblet til alle mulige databaser og kan også brukes til å leke litt med. På politistasjonen er det dessverre lite hjelp å få; ingen er særlig fornøyd med å få hjelp av FBI. De er ganske sikre på at de klarer dette selv.

Nest sist har du Scott Shelby - en privatdetektiv leid av ofrenes familier til å etterforske saken om The Origami Killer.
Den siste karakteren er en journalist ved navn Madeline Paige. Du må spille en stund før du møter denne karakteren, derfor velger jeg å holde noen detaljer skjult.

Den første delen av spillet kan virke litt småtreg. Man blir vant med det nye kontrollsystemet, hvor du holder R2 for å gå og endrer vei med venstre stikke, simulerer handlinger med høyre stikke og noen ganger bruker forskjellige knapper; enten holder dem inne i riktig rekkefølge eller trykker på dem fort ettersom de kommer opp på skjermen. Sistnevnte blir ofte brukt i frekventiske kampscener. Denne delen av gameplayet er ikke revolusjonerende, men den fungerer fantastisk godt i denne sammenhengen. Du får aldri følelsen av button-mashing her; alt er gjort med vilje, for å skape den nødvendige stemningen.

Grafikken i spillet er rett og slett fantastisk. Noen ting så litt merkelige ut, men dette er noe ingen spill kommer seg godt nok unna. Stemningen, settene og menneskene du møter, er fantastisk animert og det føles faktisk som om du lever deg inn i en annen verden. Du er virkelig disse karakterene. Her hjelper selvsagt også den fantastiske musikken på. En ting kan man være sikker på; skaperne av Heavy Rain vet alltid hvordan de vil at du skal føle deg. Enten det er frykt, spenning, rus, smerte eller disorientert så er du der - rett ved siden av karakteren.

Noe som hjelper sinnsykt til denne opplevelsen er de 2-3 første timene av spillet. Som mange andre har sagt, og som jeg sier igjen; spillet starter litt småtregt. Men tro meg; det er helt nødvendig. Det er rett og slett gjort slik at du ikke skal spille karakterene - du skal bli kjent med dem. Være dem. Forme dem. Og det er akkuratt det første del av spillet dreier seg om. Det er også ekstremt nødvendig for at historien skal virke som den gjør.

Og historien, lesere. Det er her spillet vinner over alle andre spill jeg noensinne har spilt. Folk som kjenner meg eller som leser mine anmeldelser har sikkert skjønt at jeg er en sucker for en skikkelig god thriller. Se7en, Fight Club, Zodiac - jeg elsker de alle. Spesielt fete blir de når man kaster inn en seriemorder. For er det en ting jeg er mer glad i enn thrillere, så er det historier (bøker, filmer, spill, tegneserier) med seriemordere i seg. Og Heavy Rain er nok en av de beste thrillerne, seriemorder eller ikke seriemorder, som jeg noensinne har hatt gleden av å oppleve.

Heavy Rain er et ekstremt cinematisk spill. Det føles egentlig som en gigantisk cut-scene, hvor du kan være med på å manipulere utfallet. Spillet brilijerer med en genial historie, fantastisk musikk, flott grafikk og et unikt kontrollsystem. Settene og stemningen i spillet er akkuratt slik det skal være; de store menneskemengdene som du noen ganger møter på oppfører seg realistisk, og stedene du er virker ekte. Heavy Rain et rimelig kort spill som du kan fullføre på et par dager hvis du virkelig vil. Men historien er så god og følelsen spillet gir deg er fantastisk, så det er virkelig ikke et minus. Heavy Rain er rett og slett en av de beste, historiedrevne spillopplevelsene jeg noensinne har hatt. I tillegg har spillet 16 forskjellige slutter så det er kanskje verdt å spille det igjen, bare for å se hvordan det kunne gått.

Det er ikke mulig å stå fast i Heavy Rain. Det er heller ikke en game over-skjerm; dør en av karakterene dine, fortsetter spillet og historien uavhengig. Du kan miste forskjellige spor og deler av historien ved at en av hovedkarakterene dør, men du kan også gå tilbake og spille kapittelet om igjen og endre utfallet slik du vil.

Alt i alt er Heavy Rain et nærmest perfekt spill. Det eneste problemet er med kontrollsystemet, som noen ganger kan virke irriterende og ekkelt. Men tro meg; du venner deg til det etterhvert som du kommer videre i spillet. Heavy Rain er et cinematisk spill - det er et spill du spiller en gang, og så legger bort. Til det er det et fantastisk spill, men det er litt kort og synd at spillet på en måte er «ferdig» etter å ha spilt gjennom det en gang.

Til tross for sine små, små feil gir jeg Heavy Rain toppkarakter, rett og slett fordi det fortjener det. Den fantastiske historien veier nemlig opp for absolutt alle småfeil du noensinne kan komme til å finne.

10/10
(Les mer...)

Spillanmeldelse: New Super Mario Bros. Wii

Som en julegave dette året var Super Mario nok en gang tilbake for å redde jula, og ikke minst redde Prinsesse Peach. Vi forventet et godt, gammeldags Super Mario-spill, og det var akkurat det vi fikk...

Spillet åpner på bursdagen til Peach. En stor kake blir rullet inn. Resultatet av det hele er selvfølgelig at Peach blir bortført, men måten det blir gjort på er ekstremt kreativ, pyntet med en god dose Nintendo-humor. Se videoen under.



Videre kommer vi til den første banen, og det er her moroa begynner. Spillet er klassisk Super Mario Bros., akkuratt som de første spillene og ikke minst det fantastiske New Super Mario Bros. som kom på DS for en god stund siden. DS-spillet anbefales absolutt, det er nemlig et av de beste spillene du kan kjøpe til DSen. DS-versjonen var en blanding av nytt og gammelt; det var klassisk «redd Prinsessen»-historiemodus, men her fant du også et par nye Power Ups, slik som mini-soppen og den enorme soppen. Den enorme soppen gjorde deg, vel. Enorm, og mini-soppen gjorde deg liten. Med mini-soppen kunne du som oftest få adgang til gjemte deler av banen, noe som trengtes for å låse opp blant annet verden fire (jungelverden). Da måtte du slå bossen på verden 2 (ørkenverden) som en bitteliten Mario, for så å gli ned i et lite hull på vei ut av slottet. Dette låste opp jungelverden, og moroa kunne fortsette. Du hadde også multiplayer på spillet, hvor du kunne spille med venner som også hadde DS. Multiplayer-delene var ekstremt morsomme; du kunne bl.a. spille minispill eller mot hverandre.

Det store spørsmålet da New Super Mario Bros. Wii ble annonsert var selvfølgelig om Nintendo ville klare å igjen gjenta magien ved DS-versjonen og tidligere titler i serien, men samtidig legge til nye og morsomme moduser, fiender, power-ups osv. Etter å ha sett et par videoer fra spillet, var vi rimelig sikre på at de ikke hadde feilet. Det var ikke før jeg fikk spillet i hus andre juledag at jeg [WatchingPreacher] ble fullstendig overbevist. Bare åpningsscenen beviste at de hadde klart det, og da jeg fikk prøvd ut flyver-hatten og multiplayer-delen svevde jeg på en sky av euforisk lykke; dette er et av de aller beste spillene jeg noensinne har spilt.

Multiplayer-delen er kaotisk. Nintendo har igjen tatt en ganske enkel ide, og rett og slett bare gjort det; de har plassert mer enn en spiller på banen i historie-modus. Tanken er god, spørsmålet var bare om de klarte å gjennomføre det. Og det er her spillet har fått mest ris av kritikerne: denne multiplayerdelen er ofte kaotisk, og man må virkelig konsentrere seg for å klare en bane. Historiedelen er nok lettere å spille igjennom alene, men du verden så morsomt dette blir med flere! Ja, det er kaotisk. Ja, du blir sprø når det er tre andre karakterer på banen, som alle vil forskjellige ting. Men alt i alt så blir opplevelsen bare morsom, og du ler av stort og smått som skjer på banen. Jeg vet ikke hvordan de andre som har prøvd ut multiplayerdelen har spilt, men jeg [WatchingPreacher] spilte med to andre venner sammenhengende i 6 og en halv time, og vi har aldri hatt det så morsomt. Ja, det var kaotisk. Ja, jeg prøvde å få tak i noen stjerner, men det gikk ikke. Ja, alle hadde forskjellige strategier, og ting ble fort ekstremt vanskelig. (Jeg har for eksempel aldri dødd så mye i et Mario-spill før) Men når vi måtte jobbe sammen, og virkelig klarte de forskjellige banene, så fikk vi en deilig følelse av at vi hadde klart det. Ja, det var vanskelig. Men det var også noe av det morsomste jeg har gjort på lenge!

Nummer to av de tre modusene spilllet innholder heter Coin Battle. Det går rett og slett ut på å samle flest mulige «Coins» på en bane.

Free Play er den siste modusen på spillet, hvor du kan spille hvilken bane du måtte ønske uten å måtte låse opp først. Det vil si at du får et nytt knippe baner hver gang som du velger imellom.

Kanskje ikke så variert vil mange si, og vi er så absolutt enige i at dette er på lang vei et ganske ensformig spill, men det gjør ikke de modusene som ekisterer mindre morsomme.
I tillegg hjelper det kraftig med god Nintendo-musikk. Den er både lett og morsom å høre på, og skaper i det hele ganske god stemning, enten du spiller eller ikke.

Det jeg(Vision_Tech) derimot synes er litt dumt, er at Nintendo ikke har utviklet noen Online-del. Nå som Nintendo har gitt ut Wii Speak kunne jo dette ha tilbydd en flott samarbeidsdel. På en annen side kan man jo også se at det fort kunne ha blitt enda mer kaotisk online. Uansett, dette er et Mario-spill, hva kan man forvente?

Denne gangen har Nintendo valgt å droppe Nunchuk’en og kun satse på å ha Wii Remoten horisontalt, eller vertikalt om du vil (ikke lurt), slik som i Super Paper Mario. Og nettopp dette fungerer utmerket!

Alt i alt er New Super Mario Bros. Wii et godt gjennomført Mario-spill, med mange artige ideer som er godt utført. Nintendo har klart å lure seg unna «bare et Mario-spill», og heller laget et Mario-spill som hviler på de gamle, men som samtidig er noe helt nytt og eget.

10/10

(Les mer...)

Anmeldelse: Super Smash Bros. Brawl

Super Smash Bros. Brawl er en av de nyere titlene på Wii. Mange Nintendo-fans, inkludert meg selv, har ventet LENGE på dette spillet. Når Wii kom i desember 2006, sa Nintendo at Brawl skulle komme rundt juletider 2007. Julen kom og gikk, og så kom Nintendo med en ny pressemelding; Brawl skulle komme over nyåret, i tidsperioden januar til mars. Både januar, februar og mars kom og gikk, men noe Brawl fikk vi ikke. Så kommer Nintendo og sier at, ja, nå er Brawl HELT ferdig og det kommer i USA i mai. Da hadde det allerede kommet til Japan, men hva med oss i Europa, da? Nei, vi må vente helt til sommerferien begynner! Det er nesten to måneder. (Egentlig kan vi ikke klage; denne anmeldelsen skulle egentlig komme i fjor sommer…) Uansett, nå er endelig ventetiden over, og vi kan kose oss masse med et av de kuleste spillene på Wii så langt; Super Smash Bros. Brawl…



Vi her i Galaxy of Geeks (i hvert fall jeg) har lenge kost meg med og utforske galaksen i Super Mario Galaxy. Og når det begynte å bli litt kjedelig, så kom Guitar Hero III, et helt finfint musikkspill! Etter at man var gått litt lei den gamle plastgitaren, kom Zack & Wiki: Quest for Barbaros’ Treasure. Så da storkoste jeg meg med det en stund. Så begynte det å bli vanskelig. Skikkelig vanskelig. Når hjernetrimmingen sto på det vanskeligste, kom Nintendo tilbake i teten med Mario Kart Wii. Og lenge før dette har vi kost oss med bl.a. Rayman, Zelda, WarioWare, Mario Strikers og Paper Mario. Så egentlig har vi nok ingenting å klage over. Men det er bare det at hver gang Nintendo har uttalt at et spill som Brawl kommer, da gleder alle hjerter seg. Jeg vet hva Nintendo kan få til, og jeg visste at Brawl kom til å bli bra. Derfor, når Nintendo kommer seg opp på talerstolen igjen, og gir oss noe nytt fra Brawl, enten det var et bilde, en funksjon eller en ny video, da ble vi automatisk spente, og lurte på når i all verden dette spillet kom til vår del av verden. Og nå som det endelig er her, må jeg nok uttale meg: Jeg simpelthen ELSKER det!



Her har du alle de klassiske Nintendo karakterene, som Mario, Luigi, Link, Peach, Zelda og Samus. I tillegg har du Snake, Captain Falcon, Kirby, King Dedede, Meta Knight og Pikachu, i tillegg til en hel haug med andre karakterer som IKKE er fra Nintendo. Av disse har vi blant annet Solid Snake fra Metal Gear-spillene og Sonic fra Sonic-spillene. Med andre ord har vi et bredt utvalg av karakterer, nye og gamle, Nintendo og ikke-Nintendo. Finner du ikke «din» figur her, så vet ikke jeg!



Vi hiver oss i gang med enspillerdelen først. Denne består av en «Training»-del som vi har valgt å ikke dekke, i og med at navnet sier sitt. Videre har vi den ordinære Classic-modusen, hvor du kjemper mot en eller to fiender på forskjellige baner. Hver gang du bekjemper en fiende, låses en ny bane opp, og du gjør det samme der. Dette virker kanskje litt ensformig, men hiv inn en venn og du har det skikkelig artig med å mose både fiendene og knappene på kontrollen.

En annen modus på enspillerdelen er Adventure Mode, hvor du dykker inn i et eventyr med dine favoritt-karakterer. Eventyret heter The Subspace Emissary, og er en av de beste enspillerdelene i noe Fighting-spill noensinne. Du blir servert episke cut-scenes, fantastiske bosser og du møter nye karakterer hele tiden. Historien er overraskende gjennomtenkt og kan nok best beskrives som en Science Fiction høyoktan action-film hvor du styrer diverse karakterer fra Nintendos (og noen andres) univers. Overraskende nok er denne delen av spillet fantastisk mye mer moro enn det jeg trodde, og det at du kan spille med 2 spillere gjør det bare enda bedre. Kjør på med Boss-kampene, og en hel haug av andre fiender, for denne enspillerdelen er rett og slett konge!

«Events» er en annen spillmodus, der du sammen med en venn eller alene skal fullføre spesielle «oppdrag». For eksempel skal du utløse Star Fox’ superangrep, eller kjempe mot så mange fiender du kan på 10 sekunder uten å dø. Denne modusen er frekventisk og moro, og ting går nesten litt for fort. Her er det tre vanskelighetsgrader du kan velge mellom, og det er forskjellige «Events» for når du spiller alene eller når du spiller med to.

«Stadium» er den siste modusen innen enspillerdelen. Her er det tre aktiviteter; Target Smash!!, Home-Run Contest og Multi-Man Brawl. I Target Smash!! skal du ødelegge 10 «blinker» så fort du kan, mens i Home-Run Contest skal du banke opp en sandsekk for så å kline til med et balltre. Målet er å få sandsekken lengst mulig. Denne delen er mildt sagt kaotisk, og vi har nå slitt i en time med bare å treffe sandsekken med balltreet. Det lengste vi noen gang har klart å slå sandsekken er 400 meter. Dessverre kan ingen av oss huske hverken når eller hvordan vi gjorde det. Etter et par runder nå har vi bare klart 64 meter. Hva er deres rekord?

Så er det Multi-Man Brawl. Jeg må nok være ærlig å si at dette er en av mine favoritt-spillmoduser noen sinne. Det er veldig simpelt, men like genialt og morsomt som Super Mario, også enkelt men fantastisk moro. Når du trykker på Multi-Man Brawl kommer det opp en meny. Der har du valget mellom 10-Man Brawl, 100-Man Brawl, 3-Minute Brawl, 15-Minute Brawl, Endless Brawl og Cruel Brawl. Målet i alle disse er rett og slett å banke opp alle fiendene du får servert. Hver kategori er annerledes enn den forrige, og alle er ekstremt morsomme å spille. Dette er nok det jeg har spilt mest på Brawl, både alene og med venner. Det er dette som virkelig er Nintendos gave; å ta en simpel ide, og gjøre den til et mesterverk av moro.

Selv om alle modusene i spillet går ut på å sloss er det samtidig en overraskende variert samling moduser. Blir du lei av historiedelen, kaster du deg kanskje løs på Multi-Man Brawl, og får en helt ny opplevelse med det samme utgangspunket. Nintendo er geniale til å lage spill, og denne varierte enspillerdelen beviser det.

Mens alle enspillerdelene kan spilles med 2 spillere, er det jo ofte at man har mer enn en venn på besøk. Da foreslår vi at du leser videre, for nå skal vi snakke om Flerspillerdelen!

Flerspillerdelen på Super Smash Bros. Brawl er noe av det beste Nintendo noensinne har gjort. Den er mettet med karakterer, baner, instillinger og regler som alle kan endres på. Hver gang du går inn i denne modusen kan en ny opplevelse komme til deg. Du kan spille på tid, på liv, på lag, alle mot alle, uten hjelpemidler, med hjelpemidler, med noen hjelpemidler, med andre hjelpemidler, du kan spille med handikapp-regler, med super-angrep regler, med… Ja, dere forstår poenget. Hver gang du går inn i denne modusen kan du rett og slett spille til du ikke klarer mer; det er så mye å utforske, så mye å gjøre, og hver instilling kan endre spillopplevelsen totalt. Du kan til og med spille denne delen for deg selv, med computer-styrte fiender som rett og slett er et helvete å få has på. (Tro meg. Vi har prøvd. Lenge.)

Kort sagt er flerspillerdelen alt det Nintendo står for; enkle ideer, komplisert utførelse.

Så er det Online-delen. Her kan du blant annet spille på lag, ordinær alle-mot-alle og Multi-Man Brawl. Du kan spille med venner eller med alle andre som spiller. Det er forskjellige moduser på hver del, så noen deler kan du bare spille med venner, men det er egentlig helt greit. Denne Online-Delen er nok en av de beste Nintendo noensinne har laget, for når Nintendo laget Online, blir opplevelsen ofte treg og rotete. Dette er absolutt ikke tilfelle med Super Smash Bros. Brawl; her er opplevelsen fantastisk. Tro oss; vi har lagt mange timer ned i spilling over internett. Det er nesten like morsomt som å sitte i samme rom, bortsett fra at Nintendo ikke har hatt muligheten for chatting før nå som Wii Speak er på markedet.



Så må vi da snakke om kontrollsystemet. Man skulle kanskje tro at dette spillet fort kan bli farlig å spille, men det er det absolutt ikke. Her er det nemlig ingen fordeler ved å riste eller veive med kontrollene; knappene er løsningen. For det er nemlig en grunn til at kamp-spill som Tekken og Brawl blir kalt «knappemosing»; du gjør nemlig stort sett ikke noe annet enn å trykke frekventisk på alle knappene, før du smått begynner å lære deg kontrollene. Når du har lært deg dette, fortsetter du å trykke frekvenstisk på alle knappene, men du trykker kanskje mer kontrollert, og vet mer hva du trykker på. Dette er dessverre ikke alltid tilfelle, og mange knapper har nok blitt litt slitte etter mange timer med Brawl.

Alt i alt er Super Smash Bros. Brawl et av de beste spillene du kan handle til Wii. Det er enkel og frekventisk moro, en hel haug med gode moduser og fantastiske karakterer. Sammen med Super Mario Galaxy og New Super Mario Bros. Wii er dette nok en gang en innertier fra Nintendo.

10/10
(Les mer...)

World of Goo-anmeldelse (WiiWare)

Nintendo har åpnet for demoer av WiiWare-titler, og vi har anmeldt WORLD OF GOO!

Den aller første demoen vi benyttet Wii Shop Channel til å laste ned var World of Goo. En demo av en WiiWare-tittel som går ut på at du skal bygge konstruksjoner mot ulike mål slik at et visst antall Gooballs skal komme seg igjennom. Syntes du dette lød litt uklart? Vel, det er nemlig ikke så lett å forklare dette spillet. Det er rett og slett et fantastisk spill som du løser ved bruk av kreativitet. Fullt av fantasi, med en egen visuell stil og bra grafikk er dette et spill vi anbefaler deg og ikke gå glipp av.
Vi velger å gi det 8/10, en karakter som fort kan bli høyere hvis vi hadde spilt igjennom hele spillet. Utvikleren 2D Boy har på alle måter lykkes med å lage et godt og vanskelig spill i hjernetrim-sjangeren, med god musikk som roer deg ned og holder deg i skinnet; akkurat slik vi liker det! Skulle det bli altfor vanskelig, har spillet støtte for flere spillere.

9/10



(Les mer...)

Spillanmeldelse: FIFA 09 All-Play (Wii)

Spillanmeldelse: FIFA 09                              Plattform: Nintendo Wii


Jeg har selv vært FIFA-fan i lenge, og har FIFA 2000, 2003, 2004, 2005, 06 og 07 i samlingen i tillegg til FIFA Manager 06. Med andre ord, jeg elsker og har alltid elsket FIFA!

I fjor gikk derimot pengene i spillbudsjettet til andre spill, etter å ha vurdert å kjøpe FIFA 08 lenge.
I år var jeg igjen klar på at et nytt FIFA-spill skulle få bli en del av samlingen min, men det var ett problem som stod i veien; hvilken konsoll skulle jeg velge å skaffe spillet til?
Jeg hadde tidligere kjøpt spillet til PC, hvor jeg alltid hadde syntes at spillet leverte varene. Men jeg hadde også kjøpt FIFA 07 til PSP noe jeg også var ganske fornøyd med, i tillegg til dette var også Playstation 2 og Nintendo Wii aktuelle konsoller. PC-versjonen av spillet fristet meg veldig med den helt nye modusen; Be A Pro.
Mens Wii-versjonen så jo litt ”eksotisk” ut, men til tross for gode kritikker var jeg fortsatt litt usikker på kontrollene. Her kunne jeg også spille multiplayer med venner, noe jeg ikke kunne på PC ettersom spillkontrolleren var ødelagt og jeg kun hadde tastaturet til å spille med. Wii-versjonen så ut som i mine øyne helt perfekt ut til å spille sammen med venner på besøk.Men det var jo disse kontrollene som jeg var usikker på da, og her kommer Playstation 2 inn i bildet. Der kunne jeg også spille med venner, men det var færre ting som var inkludert i denne versjonen i forhold til de andre.
Det hele endte derfor med at jeg kjøpte Wii-versjonen, etter at lysten på å oppdage nye muligheter og å prøve ut de ”eksotiske” kontrollene tok overhånd.

Når jeg hadde omsider startet spillet var det første som slo meg at jeg plutselig hørte på sangen Mercy av Duffy. Det er sjeldent at jeg har hørt om artistene før jeg har spilt spillet, men akkurat den sangen hadde jeg hørt før. Artig, tenkte jeg og søkte etter alle sangene på Google. Da fant jeg ut at det som var enda mer artig er at det er to norske sanger med også. Så etter å ha gjort et par artige research så var jeg endelig klar til å oppdage resten av FIFA-jungelen.

I enspillermodusen har du en rekke utfordringer du kan bryne deg på. Du kan spille i turneringer, eller prøve deg på haugevis av utfordringer som for eksempel at du skal komme tilbake i kampen etter at du ligger under 3-1 og det er under 20 minutter igjen. I år er også Managermodusen inkludert i spillet, noe som EA Sports helt klart har gjort smart i. Her skal du styre med penger, utviklingen av spillere, overganger, stadion og de ansatte samt selve laget og kampene deres selvfølgelig. Her mener jeg at utviklerne har gjort et godt stykke arbeide og modusen kan engasjere deg i lang, lang tid ettersom du kan spille i mange sesonger. Men husk at her gjelder det ikke bare å vinne kamper, men også å ha styr på økonomien så du ikke får sparken. Og er du et Tippeligalag er du nesten nødt til å selge spillere for å ha pengesekken stor nok. Dette gjør at spillet blir morsommere. Jeg liker også godt at du kan utvikle spillere, noe som er morsomt og som blir enda morsommere når du kan selge dem dyrere enn du kjøpte dem for senere. Spillerne utvikler seg som regel etter hver kamp og får etter hvert også bedre ”stats”. Du kan også sette av dager i uka til å ha treningsøkter.

Så er det disse kontrollene som jeg var spent på. Her kan du velge mellom avanserte kontroller og de litt mer lette kontrollene. Jeg må innrømme at jeg pleier å bruke de lette kontrollene som du fort lærer deg. I de lette kontrollene er det også lettere å sentre pasninger da du slipper å peke på skjermen for å sentre dit du vil. Dette ”styrer” på en måte spillet for deg og spillet er flink til å skjønne hvor du vil ha ballen. Med andre ord er kontrollene intet problem etter at du får fiklet litt med Wii Remoten og nunchucken i et par minutter. Nytt i år er at du også kan bruke en Classickontroller og en Gamecubekontroll om ikke kontrollene er noe for deg i det hele tatt!
Noe annet jeg liker er at EA har inkludert deres eget akademi, Football Academy, slik at du kan lære deg kontrollene fullt ut, samt å lære hvordan du tar frispark, cornere osv.
Spillet har selvfølgelig også en egen onlinedel. Selv har jeg aldri spilt så mye online i noen av FIFA-spillene og jeg har heller ikke prøvd den i 09-utgaven til nå. Jeg har bare sett på menyen, som jeg synes ser helt grei og oversiktelig ut.

En modus som er verdt å merke seg er Footii Party. Som du skjønner ut ifra tittelen så er denne først og fremst for flere spillere, men det går også helt greit å spille en. Etter å ha trykt på denne knappen kommer du videre til nye knapper! Wow, tenker kanskje du, for dette er selve partybasen i spillet! Her kan du  bla. spille Boot It hvor du skal spille som enten keeper eller spiss og enten prøve å skåre mål eller redde ballen som keeper. Når du skal skyte skal du prøve å treffe noen ”poengtavler” i tillegg til å skåre. Her er det også en elimineringsmodus for flere spillere. Man pleier å kalle denne ”leken” for noe i Norge, som jeg ikke husker, men i England kaller de det i hvert fall for Shooting frenzy.


Så har de også en triksemodus som de kaller Juggling selvfølgelig, og her skal du da altså trikse, enkelt og greit. Det blir det samme som triksekongen; om å gjøre å få høyest mulig poengsum.
Vil du rett og slett slappe helt av, hvis du klarer det, så kan du spille bordfotball eller Table Football som det heter. Du kan spille på den klassiske måten av dette klassiske spillet eller bruke helt nye regler, inkludert flere baller på bordet samtidig. Her kan du også som de andre over, spille flerspiller.
Blant modusene i denne partybasen er det en ting som er et ”must” å få med seg hvis du skal ha venner på besøk. For her er det nemlig en modus som heter 8 vs 8 Footii match. Her spiller du med 8 Mii’er på hver sin side og ”sparker ball”. Dette er langt i fra realistisk, men morsomt og du får en hel del spektakulære kamper. Når du spiller en kamp kan du nemlig lett skåre mål fra midtbanen. Både motstanderen og kontrolleren er ”snille” og er med det perfekt for nybegynnere, noe som igjen fører til at det er perfekt for partyer slik at dere kan spille ”festfotball”. Dette er helt klart enda et stort pluss!

Mange tror at FIFA på Wii kun er med Mii’er ute på banen, men slik er det ikke. De vanlige kampene er nemlig med de ”ordentlige” spillerne og er ganske mye mer realistisk enn Footiikampene. Det er ennå et stykke unna realismen til de andre FIFA-versjonene på PS3, PC etc. men spillet er likevel på rett vei og skuffer heller ikke på den fronten.

Alt i alt er dette et spill som er enkelt å like og er kanskje like morsomt hvis du ikke liker fotball, som hvis du liker det. Et topp partyspill!
Det er ikke så mye å utsette på spillet og Electronic Arts har virkelig lykkes med å være kreative. De har virkelig fått folka bak FIFA-rivalen Pro Evolution Soccer noe å tenke på!
Jeg er utrolig usikker på hva jeg skal gi dette spillet og hvis vi hadde hatt skala fra en til hundre skulle jeg ha gitt det 85/100. Derfor oppgir jeg to karakter.
Grunnen til at det ble 8/10 istedenfor 9/10 er at spillet har noen småbugs som jeg faktisk har sett på PC-versjonene av FIFA også tidligere. Retter EA opp disse feilene så tror jeg at vi kan få et bra spill neste år også!
Karakter: 8/10
Karakter fra en til hundre: 85/100

(Les mer...)

Stor spillanmeldelse: Sports Island!

Et av de nyeste sportsspillene til Wii heter Sport Island, men er også kjent som Deca Sport. Her i redaksjonen er spillet kjøpt og betalt, og nå er tiden kommet for oss til å ta det nærmere under lupen og finne ut hva vi egentlig synes om det.


Sport Island er et spill utelukkende laget for party og underholdning. Det er ingenting du kan låse opp, alt er inkludert og tilgjengelig i det øyeblikket du setter spillet inn i konsollen. Meningen med spillet er at du skal ha det gøy, men hva skiller akkurat dette spillet ut fra den store haugen med partyspill til Wii? Er dette spillet verdt å bruke 300 kroner på? Eller burde du egentlig kjøpe noe annet…?

Vi starter opp Wiien og går på Disc Channel. Der blir vi møtt av en forferdelig musikk og mens vision_tech forsikrer meg om at det er ganske morsomt, starter spillet opp. Vi kommer til hovedmenyen, hvor jeg blir møtt av enda en forferdelig melodi og stemme som synger en helt meningssløs sang. Jeg begynner å få mine tvil.

Vi velger Multiplayer, og starter opp med det første spillet: Badminton. Og jeg må innrømme at når jeg fikk litt teken på det, så var det faktisk litt morsomt. Med et ikke altfor Basic kontrollsystem er Badmintonkampen vår faktisk underholdene. Og vet dere hva? Jeg, Walter Kovacs, vant! YOHOO! Jeg merker med en gang at jeg begynner å overtales og at kanskje ikke Sport Island ikke er så dumt likevel.

Neste sport ut på øya er Gokart. I menyen velger vi en avansert bane og vanskelige computerstyrte motspillere. Jeg kommer på sisteplass i en helt forferdelig runde gokart. Kontrollen holdes på siden som i Mario Kart og du gasser med 2. Svinge gjør du ved å bevege kontrollen dit du skal. Rygge, sa du? Det går ikke an. Gokarten på Sports Island er lite morsom, og lite utfordrende. Men med flere baner og kanskje noen litt bedre CPU’er, kunne dette blitt mye bedre i lengden. Nei, leter du etter gokartspill på Wii, så kjøper du Mario Kart.

Så var det Curling. En sport jeg i utgangspunktet ikke forstår meg på. Det ender med at vi taper 4 – 0, men har det ganske morsomt i mellomtiden. Curling spilles med kast og børsting. Når du skal kaste, holder du inne B og drar den framover, akkurat som Bowling på Wii Sports. For å børste, ja, børster du med Wii kontrollen. Såre enkelt, men skikkelig moro! Curling er en av de bedre sportene på øya.

Vi går videre i vår utforskning av Hudsons sportsøy, og kommer til en mer kald opplevelse, i form av snowboard. Merkelig nok støtter ikke spillet Wii Balance Board til snøbrett i kaldere elementer, men dette kan skyldes at spillet ble påbegynt lenge før balansebrettet kom, og at Hudson rett og slett ikke har giddet å bruke mer tid og penger på et middels sportspill som dette. Du kjører snøbrett som en gal, og vipper Wii kontrollen framover for mer fart. I svingen drar du den forsiktig bakover og dermed dempes farten. Så vipper du kontrolleren til høyre eller venstre, alt ettersom hvor du skal svinge. Denne sporten er egentlig ikke mer enn et minispill, som kunne vært mye morsommere med enkle grep. Hint: Balansebrett! Banene er forholdsvis enkle og CPU’ene kan man ikke akkurat skryte av. Som vanlig er det bare en bane for hver vanskelighetsgrad, noe som gjør at spillet taper på mange måter. Hvis Hudson hadde lagt til en bane hvor det ikke bare var om å gjøre å komme først i mål, men også skaffe seg mest poeng ved triks, kunne dette blitt skikkelig moro. Nei, snowboardspill er det en spillserie som takler bedre enn andre. Nemlig SSX!

Neste sportsgren på øya er bueskyting. Dette er en av de mest kjente grenene i hele verden, men hvorfor er det ingen spill som har det inkludert? Vel, det har Sports Island, og jeg må si at dette var skikkelig moro! Jeg slo vision_tech med seks poeng, mens han fortsatt var i oppvarmingsfasen. Når du velger bueskyting, kommer du først på en 30 meters bane. For
å spille, trykker du på B-knappen. Så løfter du buen ved å bevege Wii-kontrollen en ørliten smule oppover, for så å spenne buen ved å bevege kontrollen bakover. Når du har gjort det, får du opp et firkantet sikte som i en first person shooter, som du da bruker til å sikte på blinken med. Du er ganske langt unna blinken, så det krever litt øvelse. Men det er som de sier; Øvelse gjør mester! Derfor slo vision_tech meg på runde to og tre, den ene runden i Sudden Death og den andre i en vanlig runde. Når du får opp blinken og sikte, har du 10 sekunder på deg til å sikte og å skyte ved å slippe B-knappen. I bueskyting er det om å gjøre å få mest poeng. I menyen kan du velge mellom 6, 10 og 16 skudd, hvorav halvparten blir tatt på 30 meter, og den andre halvparten blir tatt på 50. Bueskyting er helt klart et av Sports Islands høydepunkter, og det er betydelig mer morsomt en snowboard og gokart.

Neste sport på den hittil ganske merkelige øya, er supercross med motorsykler. Dette er en helt forferdelig opplevelse som jeg aldri har sett maken til. Som i gokart er styringen for lett, og det samme er banen og CPU-ene. Men det mest forferdelige er nok at du ikke kan rygge og at du ikke kan kjøre ut av banen. I tillegg har du den helt forferdelige styringen, en helt jævlig bane og en komplett idiotisk splitscreen som ikke fungerer i det hele tatt. Vision_tech kjøpte dette spillet fordi han syntes det så ut som et fint multiplayerspill, men etter en runde supercross er han litt i tvil. Denne sportsgrenen er mye bedre på singleplayer, utbryter han når vi spiller, og blir ganske sjokkert. For hva er vitsen med å spille Sports Island(les: supercross) singleplayer, når det ikke er en damn shit du kan låse opp? Jeg, Walter Kovacs, spiller meg forbi alle CPU-ene og vision_tech i siste runde. Men selv om jeg vinner, så er ikke supercross morsomt i det hele tatt for superWalter. Supercross blir for lett. Du kan ikke dette av sykkelen, hele sykkelen beveger seg som en trepinne når du svinger, du kan ikke gjøre hopp på de såkalte ”hoppene” som forresten ligner mer på dalsøkk en på hopp, sykkelen går saktere i nedoverbakker enn de går på flata og en hel haug med andre helt teite ting. Supercross er en av de mer forferdelige sportene på øya, som ikke klarer å nå helt opp.

Etter en helt elendig runde supercross, går vi videre, glade og positive til en ny sport på øya; nemlig Beach Volleyball, mens vi ber om at spillet ikke inneholder frisbeegolf. Beach Volleyball(heretter omtalt som volleyball) er helt klart en av de bedre sportene på øya. Vi fikk en soleklar positiv overraskelse, i form av latterkick og mindre skader på kroppen. Vision_tech klarte bragden å slå meg to ganger i armen og nesten en gang i hodet. Dette må vi nesten anmelde og saksøke Hudson for. Aldri har vi ledd så mye av Sports Island som i volleyball, hvor vi teamet opp og bokstavelig talt ble knust av CPU-ene minst fire ganger på rad. Når vi så hadde blitt knust noen ganger, ble vi ganske lei, og sjekket hvordan vi styrte. Dette hjalp ikke noe særlig, for etter å ha sjekket kontrollene gikk vi til krig mot CPU-ene og ble knust fire ganger til, bare at nå var det istedenfor bare veiving mer veiving. Dette gikk på stoltheten løs, og nå har vi tatt en pause for å skrive videre. Du styrer(ja, det var dette vi ikke forstod så veldig bra) ved å veive mest mulig med kontrollen. Det var det eneste vi forsto oss på, og det funket ganske greit en periode. Oppsettet er litt som i badminton, hvor du ikke styrer figuren, men når du skal slå. Det er også den samme måten du smasher på; ballen eller fjærballen får en ring rundt seg, og da skal du slå, for da smasher figuren din. Spillet er egentlig såre enkelt og du bare prøver deg fram. Godt tips; velg weak på vanskelighetsskalaen, og forbered deg på å tape.

Neste sport ut er figure skating, altså kunstløp. Denne sporten tror jeg mest er en jentesport, men egentlig så var den litt morsom, i hvert fall på Sports Island. Du styrer med nunchuck og Wii-remote, og prøver å holde deg stående på isen. Figuren din styrer du med nunchucken, mens du prøver å treffe noen gule prikker på isen. Når det kommer en stor blå eller rød sirkel, må du vippe kontrollen opp når figuren er i midten av sirkelen. Det fungerer ganske bra og er sånn passe morsomt. I forhold til de andre sportene, blir den klassifisert som grei. Ikke dårlig som gokart eller supercross, men ikke like bra som volleyball og bueskyting.

Vi går videre til den neste sporten, og har nå kommet til de mer ”normale” sportene som sportsøya kan by på; nemlig basketball! Som var VELDIG kjedelig, hvert fall for meg, for jeg ble knust av vision_tech, 10-2. Jeg personlig syntes basketball ble for kjedelig mens vision_tech syntes det var helt OK. Du styrer med nunchuck og Wii-kontrollen, og beveger kontrollen opp og så ned når du skal ha mål, og dribler ved å bevege kontrollen ned. Basketball er en av de helt greie sportene, men den har ikke så mye futt i seg som de andre morsomme sportene.

Så var det den siste sporten; fotball! Fotball var veldig lik basket, bortsett fra at her bruker du A-knappen til å bytte figur og bevegelser til å skyte, drible og sende pasning. I likhet med basketball er dette spillet morsommere for noen enn andre, og har ikke samme farten og spenningen som for eksempel Fifa gir deg.

Så var det musikken og utførelse av loadingskjermer og så videre. Musikken har vi egentlig allerede nevnt, og jeg må si at all musikken i dette spillet er helt på trynet. Det er irriterende indiskinspirert musikk og annen musikk som bare går inn i kategorien vondt-i-hodet-musikk. Med det mener jeg at du får skikkelig vondt i hodet hvis du ikke tar regelmessige pauser fra den forferdelige musikken. Dette trekker karakteren litt ned, men egentlig ikke så veldig mye. Så til grafikken. Den er helt grei, ikke som i Super Smash Bros. Brawl, men heller ikke like dårlig som i Big Beach Sports. Måten spillet loader på er helt klart i en klasse for seg. Her ser du nesten ikke snurten av en loadescreen. Måten de har løst dette på er de viser en skjerm med oversikt over hvilke spillere som er med, hvilken vanskelighetsgrad osv. Så trykker du A for å bekrefte og da zoomer spillet ut og skjermen blir til en storskjerm på et stadion. Dette er egentlig en veldig smart løsning, og ikke minst ser det bra ut.

Konklusjon:

Sports Island er et fleksibelt spill med mange morsomme og noen ikke så morsomme sportsgrener. Spillet passer for alle, og har en helt grei grafikk, utførelse og gameplay.
Av de to minispill sportsspillene til Wii; Big Beach Sports og Sports Island, er sistnevnte helt klart best og det knuser Big Beach Sports på alle punkter. En kjempebra anmeldelse av Big Beach Sports kan du lese HER.
Dette spillet er et spill som er fint til partyer, og også helt greit å spille alene. Selv om det kan bli kjedelig i lengden når du spiller alene, i og med at du ikke kan samle opp noen form for poeng, eller lignende. Spillet har heller ikke noen onlinedel, noe jeg heller ikke hadde forventet på forhånd. Derfor gir vi spillet karakteren 7/10!

 Karakter: 7/10

Anmeldelsen er anmeldt av både Walter Kovacs og Vision_tech.

Galaxy of Geeks©          
(Les mer...)

Spillanmeldelse: Scene It?: Lights, Camera, Action

SCENE IT: LIGHTS, CAMERA, ACTION

Det amerikanske spillselskapet ScreenLife, som tidligere har laget DVD-brettspill om bl.a. filmer, TV, Sport, Nickelodeon, musikk, James Bond, Harry Potter, Disney, Warner Bros. med mer, har nå virkelig slått igjennom med den første Buzz-kloningen til Xbox, nemlig Scene It: Lights, Camera, Action. Det er imidlertid ganske mange forskjeller fra Buzz-spillene, og ikke alle de er til det bedre.

Kontroller
For det første er det kontrollene, ved navn Big Button Pad. De ligger endelig godt i hånden, og får deg til å føle deg rimelig selvsikker når du kjører i gang spillet med noen venner. Endelig er de trådløse(fjooh!) men selvfølgelig ikke uten dilldall. For å få kontrollene til å virke, må du plugge inn en mottaker i USB-porten på Xboxen din. Denne mottakeren oppfatter de fleste signaler, med mindre du ikke er så veldig langt fra (lenger enn en meter er sjansespill), og peker sånn noenlunde i mottakerens retning. Bortsett fra litt veiving og dilldall med ledninger, er kontrollene ganske perfekte, og det skulle ikke være noe problem å venne seg til de nye kontrollene, selv hvis du er vant til Buzz. De har fire fargeknapper, (grønn, rød, blå og gul) og en stor knapp øverst som du kanskje kjenner som ”ringeknappen”. Litt av problemet til spillet er at denne ikke brukes ofte nok, noe vi skal komme tilbake til senere. Men alt er ikke bare bra med disse såkalte Big Button Pad. Den karakteristiske Xbox-knappen har blitt plassert helt nederst på kontrollen, i et lite felt som går nedover. Der ligger også start- og back-knappene. Problemet er at de er ganske lette å komme borti, ettersom håndleddet og den nedre håndflaten din blir holdt over disse knappene. Dette fører til unødvendige småpauser i spillet, og siden mange av spørsmålene går på tid, det vil si, jo fortere du svarer, jo mer poeng får du, kan dette bli litt småirriterende.

Spørsmålene
En av de virkelig store forskjellene fra Buzz, er at i Scene It er det bare filmspørsmål. Til gjengjeld har du filmer fra 50-tallet og opp til i dag, alt fra A Streetcar Named Desire og A Clockwork Orange til Rottatouille og Frihetens Regn. Den har også 1.800 forskjellige spørsmål, som blir lagret på Xboxen din etter hvert som de dukker opp, noe som fører til at du nesten aldri får de samme spørsmålene flere ganger. Spillet har også mange flere kategorier enn Buzz-spillene. Her har du alt fra ”gjett karakteren”, filmplakater som bygger seg opp, barnetegninger av kjente filmscener og high school bilder av skuespillere, til filmklipp og diverse andre ”gjett filmen” ved hjelp av slagord, rulletekst, sanger, lydklipp, anagram, ting som har forsvunnet, bilder som bygger seg opp og masse andre oppgavetyper. Det er virkelig flott at de har fått så mange forskjellig typer oppgaver, men det negative er at i hver runde får du ALLTID et filmklipp og en haug med spørsmål til det tilhørende klippet. Til gjengjeld har du 100 slags spørsmål til klippet, alt fra Hvor mange lamper var i denne scenen, til Hvilken skuespiller står i bakgrunnen og snakker i telefonen. I tillegg til dette, har nesten hver eneste bildeoppgave to sider; Hvilken film og Hvilken skuespiller. Dette bidrar mye til at oppgavene er varierte og gode, men forskjellen er nok oppgavemodusene. I Buzz har du forskjellige modus, som ”Send bomben videre” og ”Poengtyv”, mens i Scene It har du bare poeng. Dette er litt synd, men samtidig litt bra. Allikevel synes jeg at de burde hatt med et valg, sånn at du kunne valgt om du ville spille med eller uten modus. Da hadde spillet vært vesentlig morsommere å spille, men samtidig kunne du spilt med eldre mennesker, som ikke skjønner så mye raskt og må ha litt gjennomgang.

Tilgjengelighet
Dette bringer meg over til det neste punktet: tilgjengilighet. For selv om alle kan noe om film, så er det ikke sikkert alle kan engelsk. Og SceneIt er (selvfølgelig) bare på engelsk! Dette er veldig synd, fordi det er en hel haug med spørsmål og oppgaver barn kunne svart på. Samtidig er det litt bra, for spillet har 16-årsgrense, grunnet de mange filmklippene som vises. Dermed gjør ScreenLife og Microsoft det mulig at bare spillerne som forstår godt engelsk skjønner spillet (og spørsmålene) ordentlig. Samtidig ødelegger de litt for seg selv, for det er (ærlig talt) ikke mange ”skumle” filmklipp her, så hvis de hadde lagt inn noen språk, så kunne spillet fått et mye bredere publikum, og dermed vært morsommere å spille med småsøsken.

”Stemmen”
Noe av det dårligste med spillet er stemmen som forklarer deg spørsmålene. Han er morsom de første gangene du spiller, men etter hvert blir han bare kjedelig og masete. Noe av grunnen er nok at han ikke har så mye å si, og replikkene hans kommer ofte om igjen etter den tredje runden. Men han er ikke bare dårlig! Noen av replikkene hans innebærer dissing av spillerne, noe han virkelig er god til! I hvert fall de første gangene… For etter hvert som du spiller mer og mer, blir det kanskje litt kjedelig å ha en stemme som leverer ut akkurat de samme hånlige replikkene gang på gang.

Konklusjon
SceneIt: Lights, Camera, Action er best sammen med venner, gjerne på fest, og passer best fra 13 til 100 år. Det ligger helt på toppen av spørrespill, og er minst like bra som de fleste Buzz-spillene, hvis du ser bort fra språk. Hvis du liker spørrespill som Buzz og filmquiz og kan engelsk såpass at du kan lese bøker, så anbefales SceneIt. Det negative er stemmen, tilgjengeligheten og filmklipp-spørsmålene, som kommer igjen og igjen. Ellers er spillet veldig morsomt, såfremt det ikke spilles alene.

Karakter: 7/10

(Les mer...)

Spillanmeldelse: Trackmania Nations Forever!

Gratis bilspill med akrobatikk? Ja, takk!


Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg ikke oppdaget denne spillserien før i mai hvor jeg startet å nedlaste spillet. På ulike nettsteder hadde jeg sett skjermbilder hvor det var herlig grafikk, og best av alt, det var gratis! Det tok en stund å laste det ned, men jeg fikk til slutt startet setupen og installert spillet. Full av forventning startet jeg opp spillet. Men i og med at det var gratis så kunne jeg heller ikke vente et helt perfekt spill.

Først måtte jeg selvfølgelig lage en account, noe som ikke gikk fort og greit. Når den var opprettet så møtte et slags skrivebord meg hvor det var et eget vindu hvor det norske communityen var og hvor man kunne snakke med andre spillere. Dette var jo helt greit, for selv synes jeg det kan være greit hvis du vil snakke med andre uten at du må være i spillet for å snakke. Så de skal ha pluss for å integrere dette inn i spillet.
På dette skrivebordet hadde jeg flere muligheter og jeg startet med den øverste, nemlig singel player. Så valgte jeg omsider en bane, blant de letteste banene.
Å laste banen tok i lange tiden og plutselig var jeg klar. Selv om du bruker piltastene var det en utrolig følelse å styre bilen, i og med at jeg aldri hadde prøvd Trackmaniaspillene før.
Grafikken var det første jeg tenkte på, for den var helt fantastisk til å være et gratis spill! Virkelig imponerende. Banen jeg prøvde var kreativ og vanskelig å kjøre første gang, men etter hvert ble det ganske lett å slå den CPUstyrte motstanderen din. Jeg prøvde også de vanskeligere banene, og jeg må si at du må jobbe mye med et par av banene. Hopp og looper er det som gjør at mange baner er vanskelige, noe som kan være frustrerende når du ikke får til. I alt kan du bryne deg på 65 baner med forskjellig vanskelighetsgrad!

Men du kan også prøve å lage din egen bane i editoren. Selv har jeg gjort det, og den banen må jeg si at jeg selv synes ble vanskelig(!) men jeg kom meg igjennom den etter hvert. Utrolig morsomt egentlig. Og du kan også spille på din egen bane mot vennene dine eller online mot andre spillere. Her styrer du virkelig alt ned til minste detalj.

Også er det toppen av kaka, nemlig onlinedelen. Her kan du kjøre mot folk fra hele verden, og du kan kjøre i flere forskjellige modes og det er ganske mange som kan kjøre mot hverandre samtidig. Etter hvert som du får gode plasseringer klatrer du på en ranking, som viser hvem som er best! I onlinedelen kan du også kjøre baner som andre enn spillprodusenten har laget. Likte du ikke singelplayermoden så ikke slå av spillet. Prøv heller onlinedelen som jeg mener er noe av det beste med spillet. Anbefales.

Med andre ord skjønner du kanskje at jeg er svært begeistret for dette spillet. Det gir deg flott grafikk, god kjøreopplevelse, uttalige kreative baner og det beste av alt, det er gratis! Dette er et spill som du kan spille i lang tid uten å gå leiog på bakgrunn av at det er gratis så gir vi spillet i karakter 9/10. Denne spillserien kommer til å få mange nye fans hvis de fortsetter slik. Så jeg sier bare: last det ned og nyt det….

Nedlastning: Klikk her (gratis)

Karakter:9/10

Les også: Trackmania DS
(Les mer...)

Spillanmeldelse: Burnout Legends!

Svidd gummi i vår første spillanmeldelse!


Dette er altså den første spillanmeldelsen vi legger ut på bloggen vår og den ble kanskje ikke så bra, for det ble litt knapp tid til den da vi lager nytt design og har en stor overraskelse på lur, som vi skal annonsere senere!

Spillanmeldelse: Burnout Legends Utgitt: 2005 Konsoll: PSP

Mens Need for Speed satser på de mest heftigste bilene og topp grafikk, satser Burnout mer på fart og spenning, i heftige baner. Hvert år kommer nye spill i serien og dette er det første spillet i serien som finnes på PSP. Ofte taper spill seg når det går fra en vanlig konsoll til en håndholdt. Men gjør dette spillet det?

Som sagt fokuserer Burnout virkelig på fart, her gjelder det å gasse på! Mens du kjører og gjør skitne knep på motstanderen, så får du poeng og mer lystgass som gjør det mulig og kjøre enda fortere!Og som vanlig i et bilspill så er det selvfølgelig karrieremodus, og dette er den viktigste delen av spillet. I karrieremodus må du delta i forskjellige ”disipliner”, alt fra å lage størst eksplosjon til å kjøre fortest mulig! Etter hvert som du vinner slike løp låses nye biler opp som er bedre en den gamle bilen du starter med. Du låser også opp nye baner.

Hvis du etter hvert synes det blir kjedelig å spille alene går det an å spille i flerspillermodus, og det beste er at det trengs bare en med spillet og så kan begge to spille. Det vil altså si at begge ikke trenger å ha spillet, men man kan spille mot hverandre allikevel! Denne delen synes vi var bra, og det får spillet til å vare lenger. Dette har en veldig positiv innvirkning på spillet.

Mange tenker nok at spillet ikke er så bra når det er på en håndholdt, men dette spillet imponerer og selv om det går i 250 km/t så funker graffiken bra og skjermen og alt henger med.
Dette er alt i alt enda et bra Burnoutspill, som selv om det er gammelt er noe av de bedre bilspillene til PSP. Dette er et spill som absolutt er verdt å prøve!




Karakter: 8/10 Karakteren er satt i forhold til når spillet ble utgitt...
(Les mer...)