Filmanmeldelse: Fatso

Fatso er en ny norsk film basert på en bok ved samme navn. Den handler om Rino, en stor og runkegal guttunge på tredve år. Han har en kompis, ved navn Fillip og har ganske store vanskeligheter med å passe inn i det ”normale”. For Fatso er ikke historien om en runkefrik som ikke har det så bra, det er en historie om selvforakt og om hvordan det er å være stor og bløt med verdighet.

Filmen Fatso blir beskrevet som en komedie. Og det er ikke det at den ikke er morsom, for det er den, men den har bare ikke den samme kvaliteten som Superbad eller The 40-year old virgin. For det første er den ikke morsom hele tiden, bare litt. For det andre har den geniale karakterer som den ganske fort sier seg ferdig med, og så beveger seg videre til neste like hysteriske karakter, for så å bytte igjen. Kanskje den kommer tilbake til en karakter etter litt tid, og da koser du deg, men så forsvinner karakteren igjen, og blir borte. Det var mange scener som var sånn, og det er blant annet her den feiler. I tillegg har du historien som er nærmest ikke-eksiterende. Før filmen hørte jeg på Lars Gudmestad snakke om hvordan de skrev manuset, plukket ut en rød tråd fra boken og spant videre på den. Jeg gledet meg ordentlig da, i håp om at filmen skulle bli morsom. For den tråden de hadde valgt er nemlig en historie som jeg ofte digger på film. Nemlig at en mann, i dette tilfelle Rino, får privatlivet sitt invadert av en ung jente, i dette tilfelle den svenske dama Malin, og hele livet hans blir snudd på hodet. Selv om dette i utgangspunktet kan lage en ganske bra komedie, med hysteriske og plagsomme kompiser og tjukke mennesker med selvforakt, pene damer med flotte pupper og runking burde i utgangspunktet bli hysterisk. Det ble det ikke.

I utgangspunktet burde Fatso bli en genial norsk komedie om selvforakt og morsomme situasjoner. Der var altså i utgangspunktet. Men det er ikke en morsom komedie. Den er morsom i perioder, men ting sitter ikke helt som de skal. For det første skjer det ikke mye i filmen. OK, så er det hendelser, men karakterene blir ikke brukt nok og personligheten deres går ikke så veldig mye framover, før HELT på slutten, hvor Rino endelig skjønner hvordan han vil leve, etter en særdeles grusom opplevelse med en sag og det kjæreste han eier. Jeg skal ikke gå i detaljer, men akkurat den scenen, inkludert språkbruken i hele filmen, er veldig grafisk og hele filmen er nok noe av det mest grafiske lille Norge noen gang har laget. Her er det blod, kjønnsorganer, horer og noe av den råeste språkbruken Norge har sett. Men det gjør ikke filmen noe bedre. For personlighetene utfolder seg ikke, historien står nærmest stille og karakterene blir altfor lite brukt. Til å være komedie er Fatso for lite morsom, og til å være drama er det for lite som skjer. Dermed havner den i en slags fallem mellom de to sjangrene, uten å komme seg opp. Fatso kommer relativt dårlig ut av det, og havner i en slags mellomsjanger med kategorien svart feel-good dramakomedie. Dermed ender den i boken for de dårligere norske filmene, som var bare sånn halvveis morsom der og da.

Terningkast