Groundbreaking original Gies; Del 2 & 3

G.O.G. – Groundbreaking original Gies

Del 2

Crowley ankom G.o.G.-laben klokken 14:00 den neste dagen. Han ankom til et syn han aldri vil glemme. Lik lå overalt, sammen med metallrester og løse lemmer. I en stol sitter nattevakten James med nakken vridd. Nick, sjefen på G.o.G.-laberatoriet, ber Crowley om å komme inn på kontoret hans. Med en gang Crowley har satt seg ned, begynner Nick å forklare situasjonen. ”Vi har hatt en stor ulykke her. Når jeg kom på jobb i åttetiden, satt James akkurat som han sitter nå, og hovedcomputeren gnistret. Når de andre arbeiderne ankom, hadde den sluttet å gnistre, så jeg var i stand til å ta et valg. Vi bestemte oss for å prøve å reparere den. Som du kanskje har skjønt, var dette et dårlig valg. Datamaskinen sprang etter kort tid, og nesten 100 mennesker mistet livet, inkludert James. Jeg vil at dette skal bli fortalt så skånsomt som mulig. Vi har mange arbeidere igjen, og ingen filer er mistet, så egentlig har vi et godt grunnlag til å bli ferdig i tide. Men det kan hende vi blir litt forsinket. Jeg vil at meldingen du sender ut skal være ganske optimistisk, men ikke for mye. Vi vil ikke at folk skal tro at vi er glade for denne katastrofen.” ”Nei selvfølgelig ikke, Nick. Da skal jeg gå, også skriver jeg nyhetene. Takk for oppdateringen”. Crowley går til kontoret sitt og begynner å skrive. Samtidig tenker han på hvordan dette kan ha skjedd. Det må jo være en forklaring! Han begynner å søke på nettet…

Area 51, klokken 00:00, 11. September

I dag er det 7 år siden 9/11, den største tragedien i moderne historie. Men nå har det skjedd en ny tragedie. En tragedie som må skjules… George våknet opp. Rundt ham lå det masse vrakrester, men ikke fra et fly. Det betyr at forsøket hadde vært vellykket! George flyttet de store steinbitene som lå over ham. Vel, kanskje ikke helt vellykket, tenkte han inni seg. ”Hallo!”, ropte han ut. Ingen svarte. Han fant sjefen for Area 51, Robert Moore, i en haug. Han var død. S.W.A.T.-gruppen hadde overlevd, i tillegg til et par hundre forskere. En time senere var Area 51 i gang igjen. Vel, så i gang som de kunne være. Mange av datamaskinene var ødelagte, og nesten alle forskerne var døde. En time etter, rundt klokken halv to om natten, var sikkerhetskameraene klare til å se på. Dette var noe George gjorde alene, etter å ha informert presidenten om ulykken og forskingen. Presidenten hadde gitt følgende melding tilbake; ”Du tar kontroll. Få piloten tilbake. ”. Og det var akkurat det han hadde tenkt til å gjøre…

G.o.G., klokken 15:30, 11. September

Crowley var ferdig med nyheten. Den hadde gått ut, og Nick hadde godtatt den. Han hadde skrevet at nøyaktig da protonene krasjet på CERN i Sveits, hadde en av maskinene på laben kortsluttet. Det var så nærme sannheten han kunne komme. Det var ingen annen løsning eller grunn til at maskinen var ødelagt. Utenfor hørte han Nick rope et eller annet. Så var det en annen mann som ropte tilbake. Plutselig ble alle arbeiderne samlet i et stort møterom. Crowley ble dratt ut av et S.W.A.T.-team, og fulgt ned til møterommet. Foran alle, sto det en mann. ”God dag”, begynte han. ”Mitt navn er George”…

Area 51, klokken 02:00, 11. September

George hadde fulgt alle inn i møterommet, hvor han nå forklarte situasjonen. ”Forsøket var vellykket. Vi fikk sendt Adam trygt igjennom. Men nå har vi et problem. Vi får han ikke tilbake. På den andre siden av ormehullet vi laget, var det krig. Vi sendte Adam rett inn i krigen og fikk en EMP-bombe tilbake. En EMP-bombe er, for de som ikke vet det, en bombe som sender ut en elektromagnetisk puls, som får all teknologi rundt den til å kortslutte. I vårt tilfelle, sprang den alle datamaskinene, bortsett fra noen, og ødela mye av bygget vårt. Jeg har fått kontroll av presidenten, og jobben vår nå, før noe annet, er å bringe Adam hjem igjen. VI må finne ut hvilke andre laboratorier i statene som bruker like avansert teknologi som oss. Problemet er at jo lengre tid vi bruker, jo flere problemer kan Adam rote seg opp i…

Gjennom ormehullet, Klokken 23:00, 10. September

Adam sitter i cockpiten. Han har aldri vært så stresset før. Han prøver å roe seg ned, mens George teller rolig ned til fra 10. Han er nå kommet til fem, og Adam har aldri vært så redd før. Hva om han krasjer i veggen, eller om noe annet forferdelig skjer? George har kommet til to. Ormehullet er lilla. Adam lukker øynene, bare for å åpne dem igjen. ”Null”, sier George, og Adam ser en lilla greie fly forbi han inn i rommet, før han blir kastet gjennom ormehullet. På andre siden er det fullstendig kaos. Det er krig, og det ligner på et av slagene fra Star Wars. Adam tar kontrollen over skipet, og begynner å skyte vilt. Så hører han en melding, merkelig nok på engelsk; ”Vi har tatt kontrollen over skipet ditt. Dette skipet er gammelt, men det var vi som bygde det for lenge siden. Ta det med ro, vi er de snille. Vi guider deg. Du bare lener deg tilbake og nyter turen, så snakker vi sammen etterpå.” Og Adam lener seg rolig tilbake, mens han ser på stjerneslaget som foregår rett utenfor skipet hans…

G.o.G., klokken 15:35, 11. September

Crowley lytter som en gal til George’s vannvittige historie. Han lurer på om noen har blitt sprø. Det George fortalte virket som noe av det mest tullete han noensinne hadde hørt. Det virket som en sinnsyk blanding av alt i Science-Fiction sjangeren, kjørt i en miksmaster. Et ormehullprosjekt som hadde virket kjempeflott, en elektromagnetisk bombe, en krigssone og en redningsaksjon med våre datamaskiner? Gud hjelpe meg. Men jaja, det er jo i hvert fall en plan, og de er jo tross alt myndighetene. Uansett, så var sikkert dette noe av det mest spennende han noensinne kom til å få lov til å være med på.

Del 3

G.o.G., klokken 17:00, 11. September

Alt var endelig over. De var ferdige med å stable opp maskinene som måtte virke sammen, for at det overhodet skulle bli noe ormehull. Ingen visste om det kom til å fungere, ikke engang Robert eller de andre forskerne. Men Crowley hadde en følelse på at det kom til å virke… Noe det selvfølgelig gjorde. Ormehullet ble startet opp igjen, og gjennom kom det horder av romvesener, med Adam i spissen.

En annen dimensjon, hvor tiden er annerledes. Tiden er, i vår dimensjon, 16:32

Adam har blitt tatt til fange av den utenomjordiske rasen, ved navn Gonocides. Disse har gått til krig mot hverandre, siden planeten deres var delt opp i to forskjellige supermakter, og nå er det bare plass til en. Derfor kriger de om den siste plassen. Uheldigvis for Adam, forteller han historien sin til Gonociderne i dette øyeblikk. De finner derfor også ut at de kan ta over vår verden, siden teknologien ikke er like langt som deres. Med andre ord, vi er i trøbbel. Og alt er Adams feil. Uten at han selv vet det, selvfølgelig…

G.o.G., klokken 17:02, 11. September

Alt har gått til helvete. Romvesnene ved navn Gonociderne har angrepet, og laboratoriet ligger knust foran dem. Det foregår en kamp på liv og død, hvor de som er feige overlever. Dette gjelder også for våre helter, Crowley, Adam og George. Nick er død for lenge siden, og det samme er alle andre fra G.o.G. Crowley begynner i dette øyeblikk å tenke på produktet som aldri skal komme ut på markedet allikevel. Men egentlig, så var det ingen god ide. Det var vel strengt tatt bare et kort…

Adam, Crowley og George løper alt de kan mot utgangen. Laboratoriet er stort, et av de største som finnes, og soldatene kjemper som bare søren. De aner ikke hvordan de skal komme seg vekk, men skyter alt de kan mot Gonorne. Det minner forferdelig mye om Gears of War-spillene. Når de endelig er ute, kan George og teamet hans slappe av. Det er et par soldater som har kommet seg ut også. De er menneskehetens siste håp. Og de har ikke tenkt til å gi opp. Tiden er inne for en slagplan…

G.o.G., klokken 18:00, 11. September

Inne på laboratoriet, er Gonociderne. De vet at noen har unnsluppet, men de må utrydde dem først, hvis ikke er planen deres ødelagt. Alt avhenger på at de ikke har kontaktet noen andre på planeten. Overraskelses-momentet. De vet ikke hva som er utenfor bygningen, men de har rett. Ingen av heltene våre har rukket å kontakte noe annet enn dem selv. Men de har nå rukket å legge en plan som kan redde menneskeheten. De skal lukke ormehullet med Gonocidernes eget våpen; en EMP-bombe. Deres eneste håp er at de har tatt en med seg. Hvis ikke, er de fortapt.

S.W.A.T.-teamet firer seg ned gjennom taket. Kaos bryter ut, og Gonorne angriper. I all forvirringen firer også Crowley seg ned, og begynner å lete etter en bombe. George er utenfor mens han venter på forsterkningene. Adam har tatt kontrollen over en bil, noe som virket veldig lurt på det tidspunktet. Han har kommet seg unna. Crowley er endelig nede på bakken. Han kutter linen og begynner å lete, mens krigen har beveget seg ut i korridorene. Når han endelig finner en EMP-bombe, fester han den på ormehullet. Så firer han seg opp igjen. Når han endelig er ute, gi han tegn til at George skal utløse bomben. Det gjør han ganske enkelt ved å kaste en granat ned i laboratoriet, siden bomben aktiveres av seg selv når den oppfatter en trussel. Bomben sprenger, og Adam, George og Crowley kommer seg levende unna. Verden er reddet… For denne gang.

Debrifing

Disse hendelsene er sanne. Crowley er nok helten i denne historien, og etter dette gikk verden sin vante gang. Alle Gonociderne ble drept av bomben, og det samme med S.W.A.T.-teamet. De ofret sine liv for å redde verden. Saken er sikkerhetsklarert, men verden må få vite sannheten. Presidenten er fortsatt i sjokk over det som har hendt, men er glad for at menneskeheten faktisk har klart å lage to ormehull. Han kommer nok til å være enda mer i sjokk om ca. et halvt år, hvor denne historien plutselig gjør seg gjeldene igjen.

Area 51 går fremover. De fikk med seg litt teknologi fra Gonociderne, og er klare til å utvikle ting ved å bruke denne teknologien. Menneskeheten vil om noen få år være foran Gonociderne i teknologiracet. Racet handler nå om hvem som angriper først, eller om noen vil angripe i det hele tatt. Menneskeheten er en fredlig rase, de bruker krig for å få fram fred. Og, tross alt så var det vi som først klarte å lage et kontrollert ormehull, men var det virkelig alt som døde i det siste slaget? Eller var det noe som klart å komme seg… Tilbake?

SLUTT